– Hva skriver du om i doktorgraden din?

– Jeg skriver om kvinnelige bønder i Norge. Hvordan og hvorfor de driver som de gjør, og motivasjonene deres for å være bonde, forteller Beitnes. 

Stipendiaten har intervjuet 30 kvinnelige bønder rundt om i hele landet. 

– Prosjektet baserer seg på intervjuer, men det er også en viss grad av deltakende observasjon. Jeg har gjort de fleste intervjuene hjemme på gårdene til informantene, og fått omvisninger. Det er fint å se ting, ikke bare høre om det!

Målet med prosjektet er å kunne si om kvinnelige bønder trekker landbruket i en spesiell retning, og eventuelt hvilken retning, forteller Beitnes. 

– Hvorfor valgte du å skrive om akkurat dette?

– Jeg kommer selv fra gård, og har derfor fått interessen og engasjementet for landbruk inn med morsmelka. 

Fant kjønnsforskjeller blant bønder

Beitnes forteller at doktorgradsprosjektet bygger videre på masteren hun skrev om rekrutering til landbruket. Hun intervjuet to generasjoner med norske bønder: Unge bønder som akkurat hadde tatt over gård, eller vurderte å ta over gård, og deres foreldre.

– Jeg så på endringer i hva odelsberettige tenker om det å ta over gård, og fant tydelige kjønnsforskjeller når det kom til hvorfor informantene ville bli bønder. 

Masterprosjektet viste at de kvinnelige bøndene er opptatt av samfunnsoppdraget en har som bonde, av det å produsere mat og å bidra inn i samfunnet. Dette motivet er ikke fraværende hos de mannlige bøndene, men for dem er ofte tekniske interesser for blant annet maskiner viktigere, forteller Beitnes.

Jeg skriver meg ofte til erkjennelse. 

 

Lite jordnære klimatiltak

– Hva er mest spennende med forskningen?

– Jeg ser at informantene mine står i en slags skvis: På den ene siden føler de at de har en viktig samfunnsrolle som matprodusenter og forvaltere av landområder, og på den andre siden nedlesses de av klimatiltak som ofte fremstår virkelighetsfjerne. 

Beitnes peker på hvordan informantene hennes er bønder i en tid der vi som samfunn er helt avhengig av matsikkerhet, samtidig som landbruket ofte blir omtalt som en del av klimaproblemet. 

– De fleste jeg snakker med er opptatt av den gamle bondetradisjonen med å ta vare på jorda og overrekke den i bedre stand enn da man fikk den. Bøndene er veldig engasjert i klima og miljø, men føler at klimapolitikken og klimatiltakene som pålegges landbruket ikke er så jordnær.

Beitnes påpeker at denne type problemstillinger blir mer og mer aktuelle med tanke på klimaendringene vi står ovenfor. 

Inspirert av øko-feminister

– Hvilken kjønnsforsker eller kjønnsteoretiker har inspirert deg mest?

– Det er de «gamle» økofeministene som indiske Vandana Shiva og tyske Maria Mies. 

Stipendiaten mener økofeministenes idé om sammenhengen mellom patriarkatet og naturødeleggelser er en fruktbar synsvinkel som åpner for spennende diskusjoner om kjønn og landbruk. 

– Perspektivene har også vært nyttige for å få fram den historiske forankringen til usynliggjøringen av kvinnelige bønder. 

Historisk har kvinner vært sentrale for matproduksjon, forteller Beitnes, men dette har blitt usynliggjort fordi produksjonen ikke har vært knyttet til maskiner og teknologisk framskritt. 

– Også i dag ser vi at kvinner i det globale sør sikrer matsikkerhet lokalt, selv om de sjeldent eier store landområder og produserer store kvanter til nasjonale og internasjonale markeder. De sikrer matsikkerheten på bakken. 

Når noen sier bonde, tenker de fleste på en mann, påpeker Beitnes. 

– Den norske sosiologen Berit Brandth har skrevet mye om forestillinger om kjønn i landbruket. Hun peker på koblingen mellom mannen og maskinen som årsaken til at bonden forstås som en maskulin figur.

Stort mangfold på tvers av kjønn

– Hvor tenker du best?

– Jeg skriver meg ofte til erkjennelse. 

Beitnes forteller at hun liker å diskutere tekst med andre, og at det hjelper å få snakke høyt om ting. 

– Jeg tenker gjerne sammen med min utrolig flinke veileder, mange erkjennelser har kommet på hennes kontor.

– Hvilken bok har flest eselører?

– Det er Norsk landbrukshistorie bind 4 av Reidar Almås! Han er en slags guru innenfor rural sosiologien. 

Beitnes trekker også fram boka Oppe først og sist i seng av Anna Avdem og Kari Melby, som handler om ulike kvinneliv i Norge. 

– Den har lært meg mye interessant om fiskebondekonene langs norskekysten. De fikk aldri tittelen bonde, men i praksis drev de landbruket mens mennene deres var ute på fiske. 

– Boka er en slags synliggjøring av usynliggjøringen av kvinners rolle i det norske landbruket. Den peker på hvordan kvinnene har stått for brorparten av arbeidet på gården uten å få plass i historiebøkene. 

– Hva er det vanskeligste med det du forsker på?

– Det er å få fram heterogeniteten blant bønder. Jeg vil ikke bygge opp under en essensialistisk fortelling om at kvinnelige bønder er på en måte og mannlige bønder på en annen måte. Det er et stort mangfold selv om jeg finner noen substansielle forskjeller. Det er for eksempel ikke sånn at alle kvinnelige bønder driver små økologiske gårder og hater å kjøre traktor – jeg har også snakket med maskininteresserte kvinnelige bønder med stor melkeproduksjon i nye fjøs.