Randi Gressgård, professor ved Universitetet i Bergen, har skrevet et kapittel om skeiv teori i boka Elgar Encyclopedia of Gender and Politics.

I kapittelet beskriver Gressgård hvordan skeiv teori vokste fram på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet i akademiske miljøer i USA.

– Da Teresa De Lauretis introduserte begrepet i forbindelse med en konferanse, understreket hun hvordan ‘skeiv’ innebærer sammensatte forskjeller, snarere enn identitetsbaserte forestillinger om seksualitet, forteller Gressgård.

I kapittelet trekker professoren fram hvordan skeiv teori er opptatt av å utfordre ulike former for normativitet.

– Det innebærer også å utfordre normative ekskluderinger som skeiv teori selv bidrar til.

Kapittelforfatteren understreker at til tross for å være uttalt antinormativ og anti-institusjonell, har teoriretningen sine egne institusjonelle særegenheter og avgrensninger.

– Men med den massive antikjønnsmobiliseringen og bruken av kjønn og seksualitet som våpen i høyrepopulistisk politikk, er det kanskje ikke risikoen for å miste sin radikale brodd som er den største faren for skeiv teori framover, men derimot å miste sin institusjonelle støtte.

Undervisning og forskning som handler om skeiv teori, står nemlig i fare for å bli utfaset mange steder, hevder Gressgård.

– Vi får håpe at dette bidraget ikke blir stående som en nekrolog for en utdøende teoriretning.

– Hvorfor burde folk lese om skeiv teori?

– Mye skeiv teori har vært banebrytende for kritisk tenkning generelt, ikke bare for normative og identitetsbaserte forståelser av kjønn, seksualitet og relaterte emner.

I kapittelet vektlegger Gressgård vendingen mot performativitet i skeiv teori. Performativitet fremhever hvordan diskursiv praksis skaper den identiteten den hevder å uttrykke.

– Denne kritiske tenkningen om kjønn og seksualitet har hatt stor påvirkning og skapt debatt langt utover sin opprinnelige akademiske sammenheng. Da kan det være bra å vite hvor dette tankegodset kommer fra. Ikke minst for å imøtegå forenklede, fordreide og karikerte forestillinger.

Gressgård påpeker at oversiktskapittelet kan være en nyttig start, men at poenget er å lede leseren videre inn i litteraturen om skeiv teori.

– Derfor avsluttes kapittelet med litteraturanbefalinger.