I 13 måneder gjorde Kristian Norsted feltarbeid på «Kafé Utopia», møteplass og såkalt safe space drevet av feminister i Stockholm.

– Der fikk jeg være til stede og arbeide sammen med dem, sier Norsted, som nå har gitt ut boka Anxious Intersectionality. Boken er basert på doktorgradavhandlingen hans fra Uppsala universitet. 

Antropologen tilbragte tid i diverse miljøer: Sveriges feministiske parti, en organisasjon for mannlige feminister og allierte og et separatistisk kollektiv for kvinner og ikke-binære. 

Bilde

Boken tar utgangspunkt i årene rundt metoo-kampanjen. En periode Norsted beskriver som en gullalder for feminisme i Sverige.

– Feminismen var til stede i offentligheten på en måte som jeg opplevde som ganske spesiell, sier Norsted.

Perioden førte blant annet til at en ny samtykkelov ble vedtatt i 2018. 

Stadig flere smykket seg med feminist-tittelen. 

– Mange av informantene mine klaget litt over at det hadde blitt populært å kalle seg feminist, selv om de selvfølgelig synes det var positivt. 

De fryktet at mange som smykket seg med tittelen ikke egentlig forstod hva feminismen dreiet seg om. 

Interseksjonalitet kom på moten

I Stockholm ble «interseksjonell feminist» en vanlig selvbetegnelse på midten av 2010-tallet. 

– Å være interseksjonell feminist ble en selvfølge. Og ingen følte noe behov for å forklare hva det betydde, forklarer Norsted. 

Ifølge ham handler interseksjonalitet om å forstå hvordan ulike former for diskriminering virker sammen. Ikke bare kjønnsdiskriminering, men også andre former for diskriminering. En interseksjonell feminist vil derfor være opptatt av hvordan kjønn henger sammen med og formes av andre diskrimineringsgrunnlag. For eksempel rase eller etnisitet, klasse, seksualitet og funksjonsevne, forklarer Norsted.

Men som Norsted viser i boken sin, var dette også en identitet det knyttet seg mye uro til.

Høye idealer i Sverige

Begrepet interseksjonalitet ble utviklet i USA rundt 1990, men fikk særlig gjennomslag i Sverige.

– Hvorfor slo det så godt an? 

– Jeg tror det handler om flere ting, svarer Norsted:

– For det første tror jeg kjønnsforskningen har hatt en sterkere posisjon i akademia og i offentligheten i Sverige enn i de andre nordiske landene.  

Den andre forklaringen handler om svensk kultur. 

– I Sverige er folk veldig opptatt av å «gjøre riktig». Å være korrekt og tenke riktig. Det ønsker nordmenn også, selvfølgelig. Men jeg opplever at denne tendensen er særlig tydelig i Sverige.

Ville inkludere alle 

For mange interseksjonelle feminister handlet det å gjøre riktig om å være inkluderende. Men det var lettere sagt enn gjort. 

I boken sin siterer Norsted en kronikk skrevet av den svenske feministen Cissi Wallin i 2020: «Det virker som at mange feminister er livredde for å bli stemplet som ekskluderende hvis ikke alle stemmer blir hørt i enhver sammenheng.»

–  Wallin satte ord på noe som mange av informantene mine også var opptatt av, sier Norsted.

Valget om å utforske hvordan interseksjonalitet skaper angst, var formet av Norsteds egen prosess ved skrivepulten.

– Mens jeg skrev på avhandlingen var jeg redd for at jeg kom til å bli uthengt av andre akademikere, kjønnsforskere eller feminister. Som en slags ondskapsfull, hvit cismann som våget å skrive om feminister uten å ha det som i Sverige kalles tolkningsföreträde – eller tolkningsforrang på norsk.

Norsted forklarer at tolkningsföreträde bygger på tanken om at levd erfaring gir en særlig innsikt. Personer som selv har opplevd diskriminering, tillegges derfor større autoritet når slike spørsmål tas opp.

Droppet Wollstonecraft og de Beauvoir

Norsted illustrerer uroen med en episode fra Kafé Utopia. Der stod angsten skrevet på veggene i form av en lunsjmeny. Norsted forteller at de som driftet kafeen hadde ønsket å oppkalle smørbrødene på menyen etter kjente feministiske filosofer og aktivister. 

De vurderte tenkere som Mary Wollstonecraft og Simone de Beauvoir. 

Men planen ble skrinlagt.

«Frykten for at de kunne velge et navn som ville støte noen, gjorde at de ikke klarte å bli enige om fire navn som ikke ville opprøre minst én person», skriver Norsted i boken. De var redde for at navn som Mary Wollstonecraft og Simone de Beauvoir skulle utløse diskusjoner om blant annet hvite privilegier, klasseprivilegium og transfobi. 

I stedet fikk smørbrødene navn etter figurer fra My Little Pony. 

«Disse ble ansett som langt mindre risikable i et queer-sensitivt feministisk ‘safe space’ enn navnene på grunnleggerne av moderne feminisme».

«Safe space» skapte utrygghet

Norsted forteller at det var vanskelig å skape et safe space for kvinner og feminister. Det oppstod anspente situasjoner og praktiske utfordringer. 

Et eksempel handlet om å inkludere transpersoner.

– Informantene mine var opptatt av å være inkluderende overfor transpersoner. Når de organiserte separatistiske rom, altså møteplass der kun én bestemt gruppe fikk delta, brukte de gjerne betegnelsen «kvinner og ikke-binære», forteller han. 

Én gruppe ble ikke tatt inn i varmen: cismenn. 

– Arrangørene var tydelig på at rommet ikke var for dem. 

– Og her oppsto et problem. Man kunne ikke uten videre anta en person som lignet på en mann, var cismann og ikke trans. Og det ble sett på som upassende å spørre om noens kjønnsidentitet dersom personen ikke selv gjorde den til et tema. Da kunne man risikere å «oute» noen som var trans. 

Norsted minnes en episode som satte problemet på spissen. 

– På et tidspunkt tok en mann kontakt med kollektivet. Han spurte om å få delta på møter i en separatistisk fanzine-gruppe for kvinner og ikke-binære. 

Det skapte hodebry for de arrangørene.  

– De ble veldig usikre på hvordan de skulle håndtere det. De diskuterte om dette var en person som hadde rent mel i posen, for å si det sånn. 

Men det ordnet seg til slutt: 

– Etter hvert viste det seg at det ikke var tilfelle. Han sa det egentlig selv, og endte derfor opp med å ikke delta.

Måtte vinne tillit

Norsted forteller at han selv, som norsk, hvit cismann, kunne oppleve utfordringer med å få adgang til informantene. Han måtte forklare dem nøye hva slags prosjekt han ønsket å gjennomføre.

– Jeg var ikke ute etter å fremstille dem i et dårlig lys. Jeg ønsket å undersøke aktivismen deres på en empatisk, men samtidig analytisk måte.

Han viser til det engelske begrepet critique.

– På norsk høres «kritikk» ofte negativt ut. Men critique handler om å tilby et perspektiv som aktørene selv ikke nødvendigvis har fra før av.  

Ifølge Norsted virket dette beroligende på flere av informantene.

– Da skjønte de at jeg ikke var ute etter å «ta» dem.

Mange i miljøet var hvite, svenske middelklassekvinner.

Kristian Norsted 

Valgte ulike strategier

Men det var ikke bare cismenn som til tider ble uglesett. Også cis-kvinner og andre «hvite» feminister stod lagelig til for hugg, ifølge Norsted.

– Mange i miljøet var hvite, svenske middelklassekvinner. De ønsket å gjøre godt gjennom det feministiske engasjement sitt. Men de kunne lett bli kritisert for å snakke på vegne av andre minoritetsgrupper med erfaringer de ikke hadde selv. 

– Og hvordan håndterte de det?

– Det var mye diskusjon. Folk skrev innlegg, diskuterte i sosiale medier og snakket mye om disse spørsmålene.

For å delta i diskusjoner om rase, transhet og så videre, kunne aktivistene støtte seg på disse gruppenes autoritet:

– I stedet for å formulere egne analyser av rasisme, transfobi eller funksjonsdiskriminering, kunne feministene gjenta eller videreformidle det personer med slike erfaringer allerede hadde sagt.

Men kritikerne var ikke nådige. 

Anklaget for rasisme og kansellert

Norsted trekker fram en feministisk influenser som eksempel. Hun hadde rundt ti tusen følgere på Instagram og skrev om seksuell vold og andre temaer man gjerne forbinder med radikal feminisme.

– Og hun hadde også en septumpiercing – en oksering i nesa, forklarer Norsted. 

På et tidspunkt ble piercingen trukket fram som et eksempel på kulturell appropriasjon, forteller Norsted.

– Selv om hun hadde brukt den i årevis, ble hun plutselig anklaget for å være rasist.

Antropologen besøkte henne for å høre hvordan hun opplevde situasjonen.

– Slik jeg forsto det, ble presset etter hvert så stort at hun stengte Instagram-kontoen sin og trakk seg tilbake fra deler av miljøet.

Lammet av uro

Ifølge Norsted preget angsten og uroen en hel generasjon av aktivister. Og det fikk konsekvenser for selve aktivismen. 

– På den ene siden hadde den en passiviserende, kanskje til og med lammende effekt.

Han mener aktivistene tidvis ble så opptatt av å holde øye med hverandre at det gikk på bekostning av mer utadrettet arbeid. Mot kvinneundertrykking, rasisme og transfobi.

Men uroen hadde også positive virkninger, ifølge ham.

– Det beste eksempelet er Kafé Utopia.

– De som drev kafeen hadde tillit til hverandre. De samarbeidet og støttet hverandre. Det skapte et uformelt diskusjonsforum hvor det faktisk var svært høyt under taket. På denne måten ble deres aktivisme til en positiv, forandrende kraft.

Et sentralt spørsmål var om interseksjonalitet kunne fungere som et nav

Amund Rake Hoffart

Interseksjonalitet – typisk svensk? 

Bilde

Amund Rake Hoffart har skrevet doktorgrad om interseksjonalitet ved Örebro universitet i Sverige. Han mener begrepet fikk et tidligere og bredere gjennomslag der enn i de andre nordiske landene.

Tidlig på 2000-tallet ble interseksjonalitet gjenstand for omfattende diskusjoner i svensk kjønnsforskning.

– Et sentralt spørsmål var om interseksjonalitet kunne fungere som et nav, et slags felles utgangspunkt for kjønnsforskningen, skriver Hoffart, som i dag er postdoktor ved Universitetet i Oslo, i en e-post til Kilden magasin.

Begrepet ble særlig tatt i bruk for å diskutere spørsmål om etnisitet, rasisme og postkolonialisme. Hoffart viser til klassiske tekster av svenske akademikere som Paulina de los Reyes og Diana Mulinari.

Måten det ble diskutert på skilte seg fra de andre nordiske landene, påpeker han.

– I Norge, for eksempel, handlet de tidlige diskusjonene om interseksjonalitet i større grad handlet om utformingen av (kjønns)likestillingspolitikk og hvordan man kan forstå hvordan ulike typer diskriminering virker sammen, såkalt flerdimensjonal diskriminering,

Fra svensk akademia fant begrepet raskt veien inn i offentligheten.