– Selv i et land som Norge, som gjerne ser på seg selv som et av verdens mest likestilte, finnes det fortsatt identiteter som er så stigmatiserte at de gjør det vanskelig for enkeltmennesker å fortelle om sitt eget liv. Funksjonshemming er kanskje den forskjellskategorien som viser dette aller tydeligst, sier litteraturviter Anna Serafima Svendsen Kvam.

Hun disputerte nylig med en doktorgrad om selvbiografiske fortellinger om funksjonshemming i norsk litteratur ved Universitetet i Oslo. Gjennom forfatterskapene til blant andre Jan Grue og Thorvald Steen undersøker hun hvilke dilemmaer som oppstår når mennesker skriver om egne erfaringer med funksjonshemming.

– I ytterste konsekvens kan det oppleves som om man, ved å fortelle om seg selv eller andre som funksjonshemmet, også risikerer å plassere seg selv eller sine nærmeste på utsiden av et menneskelig fellesskap, mener Kvam.

Det paradokset går igjen i flere av utgivelsene hun har studert.

– Utgivelsene vitner om et sterkt ønske om å fortelle om levd erfaring. Samtidig vet forfatterne at språket de må bruke, bygger på kategorier som kan gjøre dem til «den andre». 

Hun legger til:

– Vi har riktignok kvittet oss med førmoderne forestillinger om at atypiske kropper er beslektet med dyreriket eller utenomjordiske krefter. Men det er fortsatt slik at motsatsen til kategorien «funksjonshemmet kropp» er kategorien «normal kropp», og kategorien «normal» har ofte fungert som en markør for det menneskelige, i moderne vestlige samfunn. 

– Det er tydelig at det finnes en betydelig motstand mot å skrive disse tekstene. Likevel blir de skrevet.

Anna Serafima Svendsen Kvam

Lite forskning på funksjonshemming

Ideen til avhandlingen oppsto da litteraturviteren for noen år siden leste Jan Grues kritikerroste Jeg lever et liv som ligner deres (2018). En selvbiografisk bok der Grue skildrer livet med en medfødt muskelsykdom, som rullestolbruker, forsker og familiefar.

Bilde

– Jeg skjønte hvor stor rolle fremstillinger av kroppen og kroppslig annerledeshet spiller i litteraturen. Men da jeg begynte å lete etter forskning om norsk litteratur på temaet, oppdaget jeg raskt at feltet var forholdsvis underutforsket, forteller Kvam.

Det gjaldt ikke bare litteraturvitenskapen.

– Det har blitt forsket lite på funksjonshemming i humaniora generelt. 

Samtidig ble Kvam opptatt av hvordan fortellinger om funksjonshemming utfordrer forestillingen om Norge som et av verdens mest likestilte land.

– Det gjorde det ekstra spennende å undersøke hva slags rom det finnes for å skrive om kroppslig annerledeshet.

Laget stort arkiv

Det første året brukte Kvam mye tid på å kartlegge relevant litteratur ved hjelp av søk i Nasjonalbibliotekets digitale arkiv.

Underveis tok prosjektet en uventet retning.

– Jeg oppdaget at det fantes en del førstepersonsfortellinger – til dels selvbiografiske – fra et mye tidligere tidspunkt enn det jeg trodde.

Hun hadde gått inn i prosjektet med en forestilling om at bøker av for eksempel Jan Grue, Bjørn Hatterud og danske Caspar Eric representerte en ny litterær utvikling på 2000-tallet.

– Men da jeg fant selvbiografiske fortellinger helt tilbake til 1950-tallet, begynte de å ta stadig større plass i prosjektet.

Til slutt avgrenset hun studien til seks selvbiografiske fortellinger fra perioden 1957–2018 (se faktaboks), og som er skrevet av forfattere med synlige funksjonsnedsettelser.

Vitner om sterk fortellertrang

De seks bøkene er helt eller delvis selvbiografiske og skrevet av forfattere med synlige funksjonsnedsettelser.

– Det viktigste funnet mitt er at disse tekstene springer ut av et grunnleggende dilemma, sier Kvam.

Forfatterne fremstår med en sterk trang til å fortelle om sine egne erfaringer. Samtidig vegrer flere seg for å identifisere seg som funksjonshemmede, har familiemedlemmer som vegrer seg eller støter på andre forhold som arbeider «mot» utgivelsene.

Noen av hindrene var praktiske. Rikke Steenbuch, som hadde cerebral parese, kunne ikke skrive på egen hånd. Jeg lever også ble til ved hjelp av en bokstavplate, og senere en spesialdesignet, elektronisk skrivemaskin. Men forfatterne møtte også sosiale og eksistensielle utfordringer. Finn Carling, som hadde cerebral parese, forsøkte å stanse oversettelsen av sin første selvbiografiske bok til norsk for at den ikke skulle nå ut til et norsk publikum. Jan Grue har fortalt at han brukte ti år på å skrive sin første selvbiografiske bok, forteller Kvam.

– Det er tydelig at det finnes en betydelig motstand mot å skrive disse tekstene. Likevel blir de skrevet.

Feministisk subjekt-teori

Et viktig teoretisk utgangspunkt for avhandlingen er den amerikanske filosofen Kelly Oliver og hennes teori om subjektivitet.

– Oliver er opptatt av hvordan vi blir til som subjekter i møte med andre mennesker. Selvet oppstår ikke i et vakuum, sier Kvam.

Hun bygger blant annet analysen på Olivers begrep witnessing – eller «å bære vitne».

– Når vi forteller om oss selv til et menneske som lytter, forteller vi både om noe som har skjedd i den ytre verden og om en indre erfaring som aldri fullt ut kan deles med andre.

Ifølge Oliver er det nettopp gjennom å bli lyttet til og tatt på alvor at mennesker utvikler seg som subjekter. 

Ville unngå å objektivisere

– Hvordan koblet du teorien til materialet du har studert?

– Jeg tok Oliver først og fremst inn av forskningsetiske grunner, fordi hun skriver både om forholdet mellom subjekter, men også hva som skjer når vi mennesker reduserer andre til objekter. Historien er full av eksempler på at mennesker med funksjonsnedsettelser har blitt objektivisert i forskning. Jeg studerer riktignok bøker og ikke mennesker. Men jeg har likevel vært opptatt av hvordan jeg som forsker kan unngå å bidra til objektivisering

Etter hvert fikk Oliver også en sentral plass i analysen.

– Jeg oppdaget mot slutten av prosjektet at teorien hennes ikke bare fungerte som et forskningsetisk refleksjonsverktøy, men også som et fortolkningsverktøy. Den ga meg et språk for å forstå noen av strategiene som går igjen i de selvbiografiske fortellingene.

Brukte medvitne for å beskytte seg

Kvam undersøkte hvilke litterære strategier som åpner for at forfatterne kan fortelle om seg selv uten å bli redusert til objekter.

– Selv om bøkene er svært forskjellige, finnes det en strategi som går igjen i flere av dem, sier hun.

Hun kaller den et «verkinternt medvitne»:

– Fortelleren henvender seg til en annen person. Denne personen er ikke bare en viktig skikkelse i livet deres, men blir også en aktiv deltaker i selve fortellerakten.

– Hvordan da?

– De skrives inn som tilhørere, ofte tiltalt i du-form, underveis i fortellehandlingen, slik at de delvis fremstår som de første mottakerne av det som fortelles om. Leseren blir dermed invitert til å forestille seg hvordan medvitnenes tilstedeværelse, lytting og tilsvar former fortellehandlingen – både på godt og vondt. 

I Rikke Steenbuchs Jeg lever også dikteres fortellingen til en skriveassistent. I Jan Grues Jeg lever et liv som ligner deres er store deler av fortellingen henvendt til kona. Disse medvitnene gir, ifølge Kvam, forfatterne en form for beskyttelse: 

– Medvitnene forebygger faren for at fortellerne må bevise at de er hele mennesker overfor leseren. De sørger for at forfatterne umiddelbart trer fram som subjekter gjennom relasjonen til et annet menneske som lytter og tar dem på alvor. 

Få kvinner?

Kvam fant langt flere mannlige enn kvinnelige selvbiografiske fortellinger om synlige funksjonsnedsettelser.

– Det finnes kvinnelige stemmer, men basert på undersøkelsene jeg har gjort later det til at flere menn enn kvinner har skrevet – og fått gjennomslag med – denne typen litteratur.

– Hvorfor tror du det er slik?

– En hypotese er at det kan dreie seg om forholdet mellom funksjonshemning, utseende og seksualitet. Det er mulig å tenke seg at risikoen for å bli skjøvet ut av kjønnsidentiteten sin, er enda større for kvinner som har, og eventuelt forteller om synlige funksjonsnedsettelser, enn for menn. 

Kjønn spøker i bakgrunnen

Selv om kjønn ikke var hovedtema i avhandlingen, dukket det opp flere steder i materialet.

– Finn Carling skriver ganske eksplisitt om forholdet mellom det som den gang ble kalt vanførhet og forestillinger om femininitet og maskulinitet. I Kilden og muren skriver han for eksempel om hvordan han som ung tenker at det som kjennetegner menn, er at de kan elske og sloss, og at slike menn alltid er sterke og sunne. Som barn husker han likevel at han plagdes lite av ikke å kunne ta igjen i eventuelle slåsskamper. Som voksen mann, derimot, omtaler han vissheten om fraværet av fysisk styrke som «et knivstikk i kroppen». 

I andre forfatterskap må man lese mer mellom linjene. Rikke Steenbuch var 22 år da Jeg lever også (1956) kom ut. Ifølge Kvam skriver hun åpent om forholdet til foreldre, venner og arbeid som ung, «vanfør» kvinne – men ingenting om kjærlighet eller seksualitet.

– Det tenker jeg også er interessant. Ikke nødvendigvis fordi fraværet i seg selv betyr noe bestemt, men fordi det kan si noe om hvilke sider ved livet som oppleves mulige eller vanskelige å skrive fram når man blir lest gjennom en funksjonshemmet kropp.

Felles for disse utfordrende og høyst originale romanene er at de fysiske kroppene settes i sentrum.

Nora Simonhjel

– Viktig supplement

– Kvams arbeid er et viktig supplement til, og utvidelse av til norsk litteraturforskning, skriver Nora Simonhjell, professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Agder, i en e-post til Kilden magasin. Hun var opponent ved disputasen til Kvam.

Bilde

Simonshjell skrev selv doktorgrad om personer med funksjonsnedsettelser i avhandlingen Krøpligkropper (2009). Den tok utgangspunkt i to romaner, Lars Ramslies Biopsi og Stig Sæterbakkens Siamesisk som begge kom ut i 1997, og diskuterte den litterære framstillingen av merka, aldrende og funksjonshemmede kropper. 

– Hvilke av funnene fra din egen avhandling sitter du igjen med nå, snart 15 år senere? 

– Felles for disse utfordrende og høyst originale romanene er at de fysiske kroppene settes i sentrum og synliggjøres som et sted for forandring og kriseerfaringer, svarer Simonshjell. 

Ramslie og Sæterbakken skriver begge svært eksplisitt om kroppen. 

– Det komplekse litterært formspråk tilbyr usentimentale, utforskende og alternative forståelsesrammer for eksistensielle erfaringer som er usynliggjorte eller tabuiserte.

Som litteraturviter er Simonshjell opptatt av muligheten som ligger i litteraturen til å gjøre personlige erfaringer allmenne:

– Ved å bruke fiksjonens muligheter til å skape et litterært subjekt, et jeg hvis erfaringer filtreres gjennom, allmenngjøres erfaringene.