Å kjempe mot nazismen og å kjempe mot at skolebarn skulle lære om prevensjon. Det handlet i grunn om mye av det samme for 3000 norske lærere som skrev under på et åpent brev til bispemøtet i 1963.

Litt tidligere samme år hadde NRK radio sendt programmet Seksuell opplysning – hvorledes og av hvem? Her deltok blant annet tre skoleelever og en lærer, som alle sammen mente at skolens seksualundervisning var mangelfull.

Det var imidlertid ikke deres uttalelser som først og fremst fremkalte lytterstormen som fulgte, men dem som kom fra sosiologi-lektoren Erik Grønseth. 

– Grønseths utspill tidlig på 1960-tallet startet en utvikling som bidro til at prevensjon etter hvert skulle tematiseres i skolen, sier førsteamanuensis Kari Nordberg ved Universitetet i Sørøst-Norge, som har forsket på seksualopplysningens historie.

Hva var det Grønseth sa? Først og fremst at skolen burde lære de unge om prevensjon, for slik å unngå uønskede svangerskap. 

I veien for dette sto ifølge lektor Grønseth en seksualfiendtlig kristen kultur. Denne kulturen gav han skylden for at skolens seksualundervisning, som da gikk under navnet «forplantningslære», primært handlet om å skremme elevene fra å ha sex. 

I sjokktilstanden som fulgte av Grønseths uttalelser skrev de 3000 lærerne dette til bispemøtet: 

«Vi minnes hvordan kirke og skole under krigen stod sammen i strid for det som var rett, under kirkens inspirerte lederskap. I dag gjelder det å redde vårt folk fra åndelig, fysisk og moralsk forfall».

Leserne av tidsskriftet lærte ikke bare om heteroseksuell forplantning, men om onani og homoseksualitet. 

Kari Nordberg

Bilde

Paradoksal konflikt

Kontroversene rundt det som snart ble omtalt som «Grønseth-programmet» er paradoksale både sammenlignet med nåtiden, og sammenlignet med sin samtid.

– Etter årtusenskiftet har mange kritisert seksualopplysningen for å være for snever og bare fokusere på prevensjon, som om det er et slags absolutt minimum, sier Nordberg. 

– Dette er paradoksalt med tanke på hvor utenkelig mange mente det var å undervise om prevensjon i skolen for 60 år siden.

Samtidig er det slående at Grønseth omtalte skolens seksualopplysning som så utrolig gammeldags og tilbakeskuende, mener Nordberg. For bare få år tidligere hadde de fleste barn gått gjennom hele skolen uten å høre et eneste ord om sex fra lærerne.

Samtidig som hun ser det paradoksale i dette, påpeker Nordberg at hun mener kritikken av seksualundervisningen, både i Grønseths og vår tid, har vært helt på sin plass.

I 1939 kom for første gang det som da ble kalt «forplantningslære» inn i skolens normalplan.

– Men under okkupasjonen ble normalplanen tilsidesatt, og den ble ikke iverksatt igjen før noen år etter frigjøringen, sier Nordberg. 

Nylig deltok hun i en panelsamtale på Nasjonalbiblioteket med tittelen «100 år med seksualopplysning», sammen med OsloMet-professor Åse Røthing, historiker og lege Ketil Slagstad og lege Ellen Støkken Dahl.

– Selv om det skulle undervises om seksualitet fra 1939, praktiserte man det på 1950-tallet bare i rundt halvparten av kommunene, sa Røthing under samtalen.

– For eksempel søkte mange kommuner fritak fordi de ikke hadde lærere til det. 

– Tidlig på 1950-tallet ble det nedsatt en komite for å utvikle veiledning til lærere om å undervise om forplantning. Det tok omtrent ti år før den veiledning kom. Og i den komiteen satt det blant annet en biskop. Det sier noe om kirkens rolle i å styre skolens undervisning, sa Røthing.

Seksualundervisning var altså bare så vidt i gang i mange skoler da det begynte å komme krav om radikale endringer. Erik Grønseths utsagn på NRK var bare ett av mange utslag av det som skulle bli kjent som «den seksuelle revolusjonen».

Bilde

Fra forplantning til samliv til overgrep og kjønnsmangfold

Den seksuelle revolusjonen omfattet blant annet kampen for å legalisere sex mellom menn, og en rekke andre endringer i holdninger og praksis relatert til seksualitet. Selv om holdningene i mye av befolkningen endret seg, skapte sex fortsatt skandale.

For eksempel i VG i 1972, under overskriften ««Sjokk-bokforfatteren avvist av skolemyndighetene: Sex-forsker lurte på gatehjørnet»

Forfatteren det handlet om var Sverre Asmervik, som nettopp hadde gitt ut boken Ungdom og seksualitet. 

– Asmervik var tydelig inspirert av seksualradikal tenkning og han bygget videre på hva Erik Grønseth hadde begynt på nesten ti år tidligere, sier Kari Nordberg.

Et hovedpoeng for Asmervik var at det skolen kalte «forplantningslære» ikke var relevant for ungdommer. Det hadde vært mye debatt om tenåringsgraviditeter, og da var det underforstått at når en jente var blitt gravid måtte de kommende foreldrene gifte seg.

– Asmervik skrev at ungdommer kunne ha glede av seksualitet og at det ikke var noe galt med det. Da var konklusjonen klar: de unge måtte få tilgang til, og kunnskap om, prevensjon for å hindre uønskede graviditeter, sier Nordberg.

– Kravet om prevensjon i skolen var altså et resultat av seksualradikalisme og et mer positivt syn på seksualitet.

Men selv om Asmerviks bok ikke var mer radikal enn hva Grønseth hadde skapt skandale med ett tiår tidligere, ble effekten en helt annen denne gang. 

Til tross for tilløpene til media-skandale, fikk Asmervik mye støtte, blant annet fra en ung lege ved navn Gro Harlem Brundtland. Og gjennom den nye Mønsterplanen fra 1974, kom undervisning om prevensjon for første gang inn i skolen, samtidig som «forplantningslære» ble byttet ut med «samlivslære», forteller Nordberg.

– Når noe kommer på pensum får det en slags autoritet. Derfor har de største konfliktene ofte stått om seksualundervisningen i skolen, sier hun.

I boken sin viser Nordberg hvordan utviklingen etter årtusenskiftet har gått i retning av en kraftig utvidelse av temaene som tas opp i skolens seksualundervisning: 

Det har blitt lagt vekt på at undervisningen skal være normkritisk og ikke reprodusere heteronormativitet. Kjønnsidentitet og kjønnsmangfold har blitt viktige temaer. Og ikke minst har seksuell trakassering og overgrep kommet til å stå sentralt. 

Denne utviklingen ble ikke bare kritisert av konservative som mente skolen ble seksualisert, men også av mer faglige stemmer som mente «seksualundervisning som helseforebyggende arbeid» forsvant i det nye mangfoldet.

Bilde

Verken pent eller stygt, men sant

For Grønseth, Asmervik og andre radikale på 1960- og 70-tallet gikk politikk og vitenskap hånd i hånd. Dette synet på vitenskapens rolle i samfunnet var karakteristisk for den vinnende siden i den såkalte «positivismestriden», som sterkt preget den norsk offentligheten på 1960- og 70-tallet.

Positivismestriden, som Grønseth og Asmervik ikke deltok direkte i, innebar et oppgjør med det vitenskapssynet som hadde dominert gjennom århundrets midtre tredel. Der var nøytral, upolitisk, naturvitenskapelig kunnskap sett som idealet, og målet var at samfunnet skulle kunne forstås på samme måte som naturen.

Dette positivistiske synet lå til grunn da seksualopplysning først kom inn i den norske skolen, med normalplanen i 1939. En viktig pådriver på det tidspunktet var medisineren Otto Lous Mohr, forklarer Nordberg.

– Mohr sa at dette er verken pent eller stygt, men det er sant, sier Nordberg.

Samtidig som Mohr og andre førte en etter hvert vellykket kampanje for å få forplantningslære inn i skolen, pågikk det samtidig et mye mer radikalt seksualopplysningsprosjekt, sentrert rundt Populært tidsskrift for seksuell opplysning, som kom ut fra 1932 til 1935, forteller hun.

Dette tidsskriftet er et av flere eksempler som underbygger et poeng alle paneldeltagerne ved Nasjonalbibliotekets arrangement var enige om: 

Mye av den viktigste seksualopplysningen har foregått utenfor skolen, ikke minst i media.

Bilde

Svarte om onani og ereksjonsproblemer

– Leserne av tidsskriftet lærte ikke bare om heteroseksuell forplantning, men om onani og homoseksualitet. 

Før han var med på å starte Populært tidsskrift hadde legen Karl Evang en medisinsk spalte i Arbeiderbladet. Både der og i tidsskriftet svarte han på spørsmål fra leserne.

– Evang sa at onani i det store og hele ikke var farlig. Da kom det han kalte «et skred av brev», sier Nordberg.

– Under krigen ble Populært tidsskrift forbudt, men da han kom tilbake fra eksil etter krigen gav Evang ut mange av artiklene på nytt i boken Seksuell opplysning fra 1951. Den sto i mange hjem i etterkrigstiden, sier Nordberg.

Evang gikk dessuten rett inn i rollen som helsedirektør, en post han hadde blitt utpekt til rett før den tyske okkupasjonen og skulle inneha frem til 1972.

Også etter at han ble helsedirektør fortsatte folk å sende Evang brev med seksuelle spørsmål, og Evang svarte.

– Brevene Karl Evang fikk ligger bevart på Riksarkivet og jeg har lest dem selv i forbindelse med forskningen min, sa Ketil Slagstad på Nasjonalbiblioteket. 

– Det er ganske utrolig at på 1950-tallet hadde Norge en helsedirektør som satt og svarte på enkeltpersoners brev. Det kunne handle om seksualproblemer i ekteskapet, at man ikke fikk ereksjon, eller at man lurte på noe om onani. Uansett tok Evang seg tid til å svare.