– Noen ganger sitter studentene i de hvite helsefrakkene sine under undervisningen, forteller Åse Røthing, som sammen med kollega Lindroth er ansvarlig for OsloMets nye videreutdanning «Seksuell helse i profesjon og samfunn».

Det har studentene mulighet til fordi deltidsstudiet, som består av fire emner på til sammen 40 studiepoeng, foregår digitalt. Dermed kan de nå profesjonsutøvere over hele landet, noe det ifølge Røthing og Lindroth er stort behov for.

50 studenter har nylig begynt på videreutdanningen, som krever at man på forhånd har fullført en bachelorgrad. Og de fleste studentene er i jobb mens de tar studiet på deltid. 

– Vi rekrutterer ganske bredt, men en stor andel av studentene er fysioterapeuter, sykepleiere, helsesykepleiere, vernepleiere og sosionomer. Mange er opptatt av psykisk helse og ungdommer, og noen jobber innen utdanningsfeltet, sier Røthing

I noen år allerede har de to vært ansvarlige for en rekke enkeltemner om seksuell helse. Fra og med denne høsten samles fire av emnene til videreutdanningsprogrammet «Seksuell helse i profesjon og samfunn».

– Så vidt vi kjenner til, er det ingen andre som tilbyr den typen videreutdanning innen seksuell helse som vi gjør. Det finnes nok noen enkeltemner som kan ligne, og i Agder har de sexologiutdanning, men andre studietilbud har en annen innretning og profil enn våre emner.

Kunnskapshull

I regjeringens strategi for å fremme seksuell helse, fra 2025, listes det opp en rekke målsetninger. Svært mange av disse handler om å øke kunnskapsnivået om seksuell helse, via og blant ulike grupper av profesjonsutøvere.

Man kan altså forstå strategien som en bestilling av mer kunnskap; og den nye videreutdanningen kan ses i lys av dette. Røthing og Lindroth er imidlertid tydelige på at den alene ikke er tilstrekkelig til å fylle det store kunnskapshullet om seksuell helse.

– I profesjonsutdanningene er det fortsatt lite fokus og lav kompetanse på seksuell helse, sier Røthing.

– Profesjonsutøvere kommer til oss fordi de ikke har fått kunnskap om seksuell helse i grunnutdanningen sin, sier Malin Lindroth. 

– Det er ikke bare et inntrykk vi har, forskning indikerer det samme.

For å underbygge påstanden viser Lindroth til to artikler publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Sex Education. I en kronikk i Dagens medisin publisert i vår argumenterte Røthing for at kunnskap om seksuell helse burde inkorporeres i profesjonsutdanningene.

Den nye strategien er signert av hele ni ulike ministre. Ifølge Røthing og Lindroth kan det være både positivt og negativt.

– Strategien inneholder mange gode politiske ambisjoner, men når tilnærmingen er så bred, og så mange ulike aktører skal delta, kan det bli uklart hvem som har ansvar for hva. Det kan føre til at arbeidet for å fremme god seksuell helse for alle blir fragmentert. Det står tydelig at man ønsker mer kunnskap i profesjonene, men hvem skal sikre dette, og hvordan?

Mens den første strategien for seksuell helse, fra 2016, fikk en del kritikk fra sivilsamfunnsorganisasjoner, har imidlertid den nyeste strategien blitt mer positivt mottatt.

Et annet viktig tema i alle emnene våre om seksuell helse er kunnskap om hvilke grupper som i ulike sammenhenger er spesielt sårbare og utsatte.

Professor Malin Lindroth, OsloMet

Bilde

Profesjonsnær frihet

– Noen av studentene kommer med helt konkrete bestillinger: dette må jeg lære mer om! 

– Og da svarer dere på bestillingen?

– Ja, det tror jeg vi gjør. Det er i alle fall den tilbakemeldingen vi får. Studentene har dessuten mye frihet til å velge selv hvilke temaer de vil fordype seg i. Hvis for eksempel en student arbeider med pasienter med prostatakreft, og er opptatt av seksuell helse knyttet til dette, kan vedkommende velge å jobbe med faglitteratur som belyser slike spørsmål, sier Røthing.

En viktig del av studiet er kommunikasjon om seksuell helse.

– Uten kunnskap er det vanskelig å ta opp temaet. Studentene gir uttrykk for at jo mer kunnskap de har, jo lettere er det å initiere samtaler om seksuell helse med brukere.

En annen viktig bestanddel ligger i begrepet «seksuell helsekompetanse». Profesjonsutøvere innen helse skal ikke bare hjelpe brukere med helserelaterte problemer, de skal også bidra til å styrke brukernes evne til å selv ta vare på egen helse. Det er dette som kalles helsekompetanse.

– I utgangspunktet er det få profesjonsutøvere som har nok kunnskap om seksuell helse til å kunne bidra til å styrke brukernes seksuelle helsekompetanse, sier Lindroth.

– Et annet viktig tema i alle emnene våre om seksuell helse er kunnskap om hvilke grupper som i ulike sammenhenger er spesielt sårbare og utsatte. Dette er ikke minst viktig i emnet om seksuell helse, rus og psykisk helse, sier Lindroth.

– Flere av våre studenter jobber med sårbare grupper innenfor psykiatri eller rus eller begge deler. Deres erfaring er at seksuell helse svært sjelden er et tema blant folk som jobber innen disse områdene. Det er tankevekkende. Mennesker som utsetter seg for risiko, for eksempel ved å selge sex, har i aller høyeste grad behov for kunnskap som kan hjelpe dem til å ivareta sin egen seksuelle helse, legger Lindroth til.

Bilde

Under press

– Dette er ikke aktivisme og føleri, sier Røthing

 Er dere redde for at noen skal tro det?

– Det er jo ikke uvanlig å bli anklaget for aktivisme og at det ikke er «ordentlig» forskning, når man forsker på temaer knyttet til seksualitet og kjønn. Det samme gjelder for andre politisk brennbare temaer som klima og innvandring. Men emnene vi tilbyr er forskningsbaserte, og vi legger kanskje litt ekstra vekt på dette, for å unngå anklager om aktivisme og «tullefag». Heldigvis opplever vi god støtte fra kolleger og ledelse på OsloMet. 

Flere kolleger i andre deler av verden er ikke like heldige. Lindroth forteller at organisasjonen Society for the Scientific Study of Sexuality i år holder sin årlige internasjonale konferanse rent digitalt. En av årsakene organisasjonen oppgir for dette er sikkerhet.

– Det er et privilegium å få forske på og undervise om seksuell og reproduktiv helse og rettigheter i land som Norge og Sverige, der man har diskrimineringslovgivning og ikke trenger føle seg utrygg.