Stipendiat Daniel Fong har skrevet et doktorgradsprosjekt inspirert av egne erfaringer: 

– Både som operasanger, baryton og som en homofil cis-mann som er feminin, forteller Fong.

Musikologen disputerte nylig ved Universitetet i Oslo. I doktorgraden har han intervjuet skeive operasangere (se faktaboks).

– Å være skeiv handler om å være ikke-normativ i forhold til hetero- og cisnormer, forklarer Fong. Cisnorm viser til forventningen om at kjønnsidentitet samsvarer med det kjønnet man ble tildelt ved fødselen. 

Skeiv er altså både en identitet, og en måte å leve og uttrykke seg på, ifølge ham.

Deler av avhandlingen er autoetnografisk. Det vil si at Fong trekker inn egne erfaringer, blant annet som student på et prestisjetungt konservatorium.

– Jeg opplevde at jeg ikke helt passet inn i systemet. Jeg fikk høre ting som at jeg var «for homofil til å stå på scenen», eller at jeg «gikk som en jente».

Skeive symboler i operaen

Ifølge Fong tenker mange i operaverden at operaen er «skeiv».

Likevel har det vært lite forskning på skeive operasangere – særlig i Norge, forteller han.

Det finnes flere historiske grunner til at mange kanskje forbinder opera med noe skeivt. Tidligere brøt mange operasangere med normer om kjønn. Fong viser blant annet til kastratsangere. Menn som ble kastrert før puberteten, slik at stemmen ikke gikk i stemmeskiftet, og som derfor kunne synge i høye leier også som voksne.

I tillegg har man hatt såkalte bukseroller:

– Det er når kvinnelige sangere spiller mannlige roller på scenen.

Fra skeiv til stereotyp

På 1600-tallet var det vanlig å leke med kjønn på scenen.

– Kvinner kunne synge roller som tidligere var skrevet for kastrater. Det var en viss fleksibilitet i hvordan kjønn ble framstilt, sier Fong.

Han presiserer at det kunne variere fra land til land. 

På 1800-tallet skjer det et skifte:

– Da får man mer binære kjønnsroller i teater og opera. Historiene strammes til. Det typiske blir en mannlig elsker og et kvinnelig kjærlighetsobjekt, rivalisering mellom menn, og veldig ofte en patriark som står i veien.

– Også morsfigurer blir typiske i stykkene. Der gjenfinner man også en annen arketype, den «sjofle kvinnen». 

Bilde

Snevre kjønnsroller dominerer i dag

I de siste tiårene har oppsetninger blitt mer eksperimentelle og «skeive». Likevel er det fortsatt 1800-tallsrepertoaret som dominerer, forteller Fong.

– Hvis man ser på hva som faktisk spilles globalt, for eksempel via nettstedet Opera Database, så er de mest oppførte operaene stort sett fra denne perioden. 

Noen eksempler er La traviata og Aida av Giuseppe Verdi, La Bohème, Tosca og Madama Butterfly av Giacomo Puccini, samt Carmen av Georges Bizet. De fleste stykkene baserer seg på en heterofil norm. Mange følger også 1800-tallets forventninger til kjønn, hvordan man skal bevege seg og synge. Det kan skape trøbbel for skeive sangere, mener musikologen.

– Det er vanskelig å basere en karriere som skeiv operasanger på disse få produksjonene.

I avhandlingen ønsket han å utforske hvordan skeive operasangere opplevde disse rollene – og hvordan de tilpasset seg. 

«Jobb skikkelig med det!»

I et av kapitlene forteller han om sine egne erfaringer fra en generalprøve. Han spilte hovedrollen i en opera fra 1800-tallet, en karakter kjent som en tjukk mannssjåvinist. Opplevelsen er referert til i avhandlingen: 

«Som en høy og slank mann i tjueårene var jeg fullt klar over at en realistisk fremstilling av den storvokste og gamle mannen var nærmest umulig. Likevel var det verken den oppblåsbare drakten eller det hvite pudderet i håret som brøt dirigentens innlevelse. Det som ødela illusjonen for ham, var åpenbart min kroppslige femininitet. ‘Jobb skikkelig med det! Vær en baryton! Vær en mann!’ freste dirigenten».

– Hva illustrerer dette sitatet? 

– Visse ting kan man dekke over. Jeg er ikke gammel eller overvektig, men med riktig kostyme kan jeg lettere passere i rollen. Men måten jeg bar meg på, det jeg kaller fremtoning, kunne jeg ikke skjule.

– Jeg måtte lære meg å fremstå mer maskulin, sier Fong.

Kritikken satte seg i kroppen

Fong er opptatt av hvordan tilsnakk og kritikk setter seg i kroppen.

– Mye av ubehaget startet ikke som en bevisst, emosjonell reaksjon. Det var mer kroppslig. En nesten instinktiv opplevelse.

Kroppen er helt sentral for hvordan man synger

 

– Det påvirket hvordan jeg beveger meg som operasanger. Og egentlig gjør det det fortsatt, selv om jeg ikke synger like mye lenger.

Stemmen blir ofte forstått som noe abstrakt, løsrevet fra kroppen.

– Men jeg vil heller insistere på det motsatte. Kroppen er helt sentral for hvordan man synger. 

Autoetnografi gjorde forskning lettere

Fong forteller at det å skrive en artikkel hvor han bruker egne erfaringer var en viktig avgjørelse. Den ble et felles referansepunkt i møte med informantene. Særlig fordi han i starten var en «outsider»:

– Jeg er ikke norsk. Jeg kjente verken operamiljøet eller det skeive miljøet i Norge. Jeg kom litt utenfra.

Opprinnelig ville han bare forske på homofile operasangere.

– Men da jeg kom til Norge, skjønte jeg at det ikke kom til å funke. Feltet er for lite. Det var rett og slett ikke mulig å finne nok informanter hvis jeg avgrenset temaet for mye.

Han fikk også tydelige tilbakemeldinger:

– Hvorfor bare homofile menn? Det finnes andre skeive personer her som også har noe å si.

Fong tror likevel at det at han selv er homofil og blitt kritisert for å være for feminin, kan ha vært en fordel. 

– Jeg tror det gjorde det lettere å relatere seg til meg, og å etablere åpen kommunikasjon med informantene. 

Fant ulike utfordringer

Intervjuene viser at sangerne hadde ulike erfaringer. Noen opplevde det som relativt problemfritt.

– For eksempel intervjuet jeg en homofil cismann:

– For ham var det veldig lett å tilpasse seg. Han var omgitt av homofile regissører og sangere, og opplevde miljøet som inkluderende. Han mente faktisk at det å være homofil kunne være en fordel. Det finnes en egen homofil sjargong. Han mente også det gjorde at han stod sterkere i møte med regissører med samme legning. 

For andre var det vanskeligere. Særlig for ikke-binære personer og transpersoner.

– Jeg intervjuet blant annet en transkvinne som var baryton. Hun fortalte at mange i starten av karrieren ikke forsto kjønnsidentiteten hennes. Det gjorde det vanskelig å bli akseptert, og kanskje særlig på auditioner. Casting-direktørene visste ikke «hvor de skulle plassere henne». Og da ble hun heller ikke plassert.

Et rom for «skeiv empowerment»

Fong mener samtidig at opera kan være et rom for såkalt skeiv empowerment.

– Kan du forklare hva du mener med det?

– Jeg kom fram til det da jeg så et kompani gjøre en produksjon. Det interessante var hvordan de castet rollene. De fulgte ikke de tradisjonelle mønstrene. Verken når det gjaldt kjønn eller stemmetype.

For eksempel kunne en klassisk tenor- eller bassrolle, altså tradisjonelt mannlige roller, bli gitt til en ikke-binær mezzosopran, en kvinnelig stemmetype.

– Bare det grepet endret hele operaen. Det gjorde at forestillingen kunne fremstå både som tilsynelatende hetero- og cisnormativ, men også ikke-normativ. Bare på grunn av at de endret castingen.

Mye må gjøres

Fong trekker frem flere utfordringer, som han vil til livs. Han mener funnene i avhandlingen viser at vi trenger mer kompetanse om skeive blant ansatte og lærere i operaen. 

– Flere sa at de som regel er omsorgsfulle og ønsker det beste for studentene. Men fremdeles mangler det verktøy for å ta tak i utfordringene de skeive studentene møter, for eksempel i forhold til casting.

Han nevner blant annet behovet for mer kunnskap om stemmeendringer hos transsangere, og hvordan undervisningen kan tilpasses ulike kjønnsidentiteter og stemmetyper. Et annet eksempel er å bruke mer kjønnsnøytrale begreper i sangundervisningen. 

Fong peker også på hvordan stykkene produseres. 

– Kunstfeltet i Norge har det stramt økonomisk. Det gjør at institusjoner må tenke strategisk. Kanskje gjør det at de er mer forsiktige, at de toner ned ting som potensielt kan støte bort publikum. 

Han appellerer til publikum: 

– Skal noe nytt få plass, må publikum også være villige til å bli utfordret.

Bilde

Skolert inn i «naiv» kvinnerolle

Runa Hestad Jenssen er førsteamanuensis ved Fakultet for lærerutdanning og kunst- og kulturfag ved Nord universitet. Hun har forsket på kjønn i opera, og særlig på hvordan stemme og kropp henger sammen med kjønnsuttrykk.

– Operaen har historisk vært et felt med sterke normer for hva en kropp, en stemme og en rolle kan være. 

– Den lærer oss hvor seige kjønnsnormer er, sier hun.

Som sanger ble Jenssen selv skolert inn i roller som «den naive, vakre, feminine – den unge kvinnen, prinsessen, tjenestepiken». 

– Og jeg elsket mye av det. Jeg elsket musikken, scenen, kostymene, fortellingene. Samtidig ser jeg i dag hvordan dette også var del av en større sosialiseringsprosess.

Som sangere er vi instrumentet.

 

– I avhandlingen argumenterer Fong for at opplevelser med å bli kritisert for å være «for feminin» eller ikke passe inn i rollen, setter seg i kroppen. Er dette noe du kan relatere deg til?

– Ja. Dette setter seg i kroppen. Som sangere er vi selv instrumentet. Kritikk av stemmen er derfor aldri bare teknisk. Den kan oppleves som kritikk av kroppen, av identiteten, av hele ens måte å være i verden på, svarer Jenssen.  

Trodde hun fant «den perfekte oppskriften»

Jenssen mener normer til kjønn også kan forme hvordan sangere utvikler stemmen sin. Hun trekker fram en episode fra egen undervisning. 

– Jeg husker særlig en student hvor jeg som lærer tenkte at jeg hadde funnet «den perfekte oppskriften». Jeg jobbet frem en klang som var kraftfull og imponerende – og det var virkelig en stemme som kom frem. Men det samsvarte ikke med hvem studenten opplevde seg som. Han stoppet opp og sa: «Jeg kjenner meg ikke igjen i denne stemmen».

– Der feilet jeg som lærer. Jeg hadde lyttet – men ikke til studenten. Jeg hadde formet stemmen ut fra mine egne forestillinger om hva den burde være.

Det ble et vendepunkt. 

– Vi begynte å jobbe annerledes, mer dialogisk.

I sin forskning undersøker Jensen hvordan stemmen formes av kulturen og av livet selv. 

– Jeg ser heller stemmen som noe kroppslig, relasjonelt og flytende – alltid i bevegelse, alltid i tilblivelse. Stemmen endrer seg med livet.