Den franske filosofen Simone de Beauvoirs verker har fortsatt stor betydning, 40 år etter hennes død. Nylig ble Det annet kjønn inkludert i den franske kanon. Det kom frem på et seminar om dette verket på Nasjonalbiblioteket, hvor blant annet Toril Moi, Tove Pettersen og Kristin Gjesdal holdt innlegg. 

Om å velge

Toril Moi valgte å snakke om boka Pyrrhos og Cineas fra 1944, Beauvoirs første filosofiske essay. 

Bilde

– Verket handler om hvordan vi skal finne våre egne prosjekter i verden, og hvordan vi skal forholde oss til andre. Boka er det første skrittet på Beauvoirs vei til Det annet kjønn som kom i 1949, skriver Moi til Kildens magasin på e-post.

Moi er professor i litteratur ved Duke University og forsker II ved Nasjonalbiblioteket. Hun har skrevet mye om Beauvoir, blant annet boken Simone de Beauvoir: The Making of an Intellectual Woman.

 – Selv er jeg svært opptatt av den måten hun diskuterer valg på, hvordan hun viser at våre spontane handlinger innebærer valg, uten at vi egentlig er klar over det, sier hun. 

– Å velge er å velge å ta ansvar for handlinger som kanskje var helt ureflekterte. Her tar Beauvoir opp arven etter Kierkegaards «Å velge seg selv». Om vi gjør dette, følger det kanskje at vi endrer oss. Eller ikke.

Inspirerte Judith Butler

– I innlegget ditt sa du at Judith Butler er inspirert av Beauvoir, kan du utdype det?

– I Gender trouble fra 1990, har Butler to tydelige inspirasjonskilder: Michel Foucault og Simone de Beauvoir. Foucault har inspirert henne til å tenke på overordnete «diskurser» som styrer det enkelte subjektets forståelse av verden, sier Moi. 

– Beauvoir inspirerte henne til å se kjønn som en stadig pågående tilblivelse, en prosess som aldri blir ferdig, der kjønn formes av hvordan vi responderer på omverdenens press.

– Hva tenker du er Simon Beauvoirs viktigste bidrag til filosofien og hvorfor?

– Dette er et kjempestort spørsmål. Men det er jo klart at hun gjorde spørsmålet om kvinnens stilling, og spesielt spørsmålet om hva det er å være i verden inkarnert i en kjønnet kropp til seriøse filosofiske problemstillinger, sier Moi. 

– Uten Det annet kjønn ville vi ikke hatt Frantz Fanons forståelse av hva det er å være i verden i en kropp merket av rase. Vi ville heller ikke hatt mesteparten av moderne feministisk teori og filosofi. Selv tenkere som argumenterer intenst mot Beauvoir, som for eksempel Luce Irigaray, viser jo at de forholder seg til hennes grunnleggende ideer. 

Moi mener Beauvoir har mye interessant å si om hva det er å leve i en verden med andre. 

– I Pyrrhos og Cineas viser hun for eksempel at våre egne prosjekter blir meningsløse om det ikke finnes andre her i verden, som kan gi oss tilsvar. Og jeg synes også at hun skriver veldig interessant om hvordan litteratur, filosofi og eksistens er infiltrert i hverandre. 

Beauvoir, og kulturen hun var en del av, så på filosofi som det å stille grunnleggende spørsmål om vår eksistens. 

Kristin Gjesdal

Tok ut 80 kvinner

– Beauvoir gjorde et stort arbeid med å henvise til kvinnelige kunstnere og forfattere i Det annet kjønn, forteller Kristin Gjesdal, da Kilden magasin møter henne til intervju noen dager etter seminaret på Nasjonalbiblioteket. 

Bilde

– Det var så mange navn at den engelske oversetteren av boka tok ut rundt 80 av dem i den første engelske oversettelsen. Navnene var ukjente for engelske lesere og han ville hjelpe dem til å forstå verket bedre. Heldigvis er navnene tatt inn igjen i den nyeste oversettelsen av Det annet kjønn.

Gjesdal er professor i filosofi ved Temple University, og har skrevet en rekke verk om kvinner i filosofihistorien. Hun stiller spørsmål ved hvorfor Simone de Beauvoir i så liten grad trekker på tidligere kvinnelige filosofer i Det annet kjønn.

– Blant alle de kvinnelige forfatterne hun nevner, står også for eksempel Clara Zetkin og Rosa Luxembourg, men Beauvoir diskuterer dem ikke som filosofer.

Slik Beauvoir argumenterer, i Det annet kjønn, har kvinner levet under betingelser som har holdt dem tilbake fra virkelig intellektuelt og kunstnerisk storhet, utdyper Gjesdal.

– Hun tenkte at kvinner kunne bli dyktige og gjøre viktige arbeider, men at livene de levde som «det annet kjønn» gjorde det nær sagt umulig for dem å ta det siste, avgjørende skrittet til storhet. Men pussig nok stiller Beauvoir aldri spørsmålet: Hva er «storhet»? Og er det riktig at vi på denne måten reserverer evnen til «storhet» for menn?

Så ikke på kvinner som filosofer

Av samme grunn kan Beauvoir ha tenkt seg at kvinner ikke hadde bidratt til den filosofiske kanon, fortsetter Gjesdal.

– Beauvoir, og kulturen hun var en del av, så på filosofi som det å stille grunnleggende spørsmål om vår eksistens. Hun lot til å mene at kvinnene, gitt deres kulturelle og samfunnsmessige forutsetninger, hadde kunnet bidra til kunsten og kulturen, men ikke til den rasjonelle dyptpløyende analysen av hva det vil si å være menneske. 

I Beauvoirs analyse av kvinners situasjon i Det annet kjønn trekker hun på flere andre filosofer, men nesten utelukkende på menn, blant annet Aristoteles, Kant, Hegel, Nietzsche, Marx og Engels, ifølge Gjesdal. 

– Samtidig kan man heller ikke direkte klandre henne for dette. Hun levde tross alt i en kultur hvor hun selv var en pioner. Og hvis hun skulle lykkes som akademisk filosof på 1940-tallet var det å skrive om andre kvinner i filosofien heller ikke noe smart karrieretrekk.

Germaine de Staël, Hedwig Dohm og Clara Zetkin 

Men finnes det kvinnelige filosofer før Beauvoir som har tenkt systematisk om kvinners liv, og som hun kunne dratt nytte av i Det annet kjønn? Ja, mener Gjesdal og trekker frem tre eksempler: Germaine de Staël (1766–1817), Hedwig Dohm (1831–1919) og Clara Zetkin (1857–1933). 

– Beauvoir nevner Staëls biografi flere ganger, men ikke filosofien hennes, forteller Gjesdal.

– I likhet med Beauvoir var Staël opptatt av at kvinner ikke ble fullt og helt anerkjent i samfunnet. Hun bruker altså den samme argumentasjonen som Beauvoir, men bare med andre begreper.

Mens Dohm, i likhet med Beauvoir, mente kvinne var noe man ikke ble født som, men noe man ble formet til i kulturen.

– Dohm skriver et sted at hvis man blir født med et «vesen» som skal forutbestemme helle mitt liv og min væremåte, så kunne man like gjerne vært dødfødt, sier Gjesdal.

– Og som Beauvoir var Dohm inspirert av Nietzsche, men kritiserte ham og andre mannlige filosofer for deres misogyni.

Også Zetkin kunne det vært nyttig for Beauvoir å gå i dialog med, fordi hun hele livet analyserer forholdet mellom misogyni, likestilling og kapitalisme, forteller Gjesdal.

– Dette er også et tema hos Beauvoir, men som ikke blir helt gjennomarbeidet: At en kvinne ikke kan oppnå full frihet uten å ha økonomisk frihet. Hun nevner også at dersom hun skulle skrevet Det annet kjønn på nytt, så skulle økonomisk analyse stå atskillig mer sentralt.

– Det fantes altså filosofisk tankegods hos kvinnene i filosofihistorien som ville vært svært relevant for Beauvoir, men hun har ikke tilgang dette fordi hun ikke tar dem på alvor som filosofer, sier Gjesdal.

Løftet frem andre kvinner – etter hvert

Gjesdal understreker at Beauvoir endret sitt syn utover 1970-tallet. 

– Hun ble etter hvert mer oppmerksom på andre kvinner i filosofien. På den måten gjorde hun kanskje også fagfeltet mer beboelig, også for seg selv.

– Hva tenker du er Simone de Beauvoirs viktigste arbeid?

– Det annet kjønn er utvilsomt det mest innflytelsesrike. Men i dag blir det blir også skrevet mye spennende om hennes tidligere tekster, som Pyrrhos og Cineas og Tvetydighetens etikk. Verket om alderdommen er også filosofisk sett betydningsfullt, sier Gjesdal. 

– Det er heller ikke sånn at bare folk som er interessert i eksistensialisme er opptatt av Beauvoir. Hun har også bidratt med vesentlige ressurser til å besvare spørsmål som: Hva er et godt menneske? Hva er rett og galt? Hvordan kan vi best forstå forholdet mellom sjel og legeme? Mellom fornuft og sansning? 

– Også de litterære og selvbiografiske verkene hennes har filosofisk betydning og blir i stadig større grad lest og diskutert på seminarer og konferanser, avslutter hun.

Når Beauvoir skriver at «man fødes ikke som kvinne, man blir det», peker hun på hvordan samfunnets normer, institusjoner og forventninger former kjønnsidentitet og kjønnsroller.

Tove Pettersen

Endret vårt syn på kjønn

Tove Pettersen innledet med å fortelle at Det annet kjønn først i år ble inkludert i den franske kanon, ved å bli gitt ut i den prestisjefylte klassikerserien La Pléiade, på forlaget Gallimard. 

Bilde

Pettersen er professor i filosofi ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning på Universitetet i Oslo og har feministisk filosofihistorie og Beauvoirs eksistensfilosofiske etikk blant sine spesialområder. 

– Etter at feministisk filosofi ble etablert på 1970–80-tallet, har mange forskere arbeidet med Beauvoirs filosofi. De siste tiårene har det blitt tydelig hvor banebrytende og filosofisk originalt forfatterskapet faktisk er. Det er ikke lenger mulig å overse henne i den nasjonale kanon, utdyper hun på e-post til Kilden magasin.

Det annet kjønn har totalt endret vårt syn på kjønn, skriver Pettersen videre.

– Verket bryter radikalt med ideen om at kjønn bare er noe biologisk og uforanderlig, utdyper hun. 

– Når Beauvoir skriver at «man fødes ikke som kvinne, man blir det», peker hun på hvordan samfunnets normer, institusjoner og forventninger former kjønnsidentitet og kjønnsroller. At det mange oppfatter som «naturlige» forskjeller mellom kvinner og menn egentlig er sosiale konstruksjoner som tjener et skjevt maktforhold mellom kjønnene. 

La grunnlaget for feministisk filosofi

Et av Beauvoirs viktigste bidrag er ifølge Pettersen at hennes eksistensialistiske etikk der hun vise hvordan frihet og undertrykkelse både er kjønnet og situasjonsbestemt. 

– Beauvoir viser at filosofiske begreper som frihet, ansvar og subjektivitet ikke bare kan forstås abstrakt, men må analyseres gjennom hverdagsliv, arbeid, kjærlighet, seksualitet og omsorg, sier hun. 

– Spesielt viktig er også hennes analyse av hvordan «Den andre» konstrueres – og hvordan denne prosessen legitimerer maktforhold. Hun viser at filosofi kan brukes til å legitimere at noen grupper mennesker gjøres til Den andre, men at filosofi også kan være et redskap for frigjøring og sosial forandring. 

Beauvoir har også lagt grunnlaget for feministisk filosofi som et eget felt, der erfaringene til kvinner og andre marginaliserte grupper tas på alvor som filosofisk materiale, foreller Pettersen. 

– Nettopp fordi hun kombinerer filosofi med empiri, individuelle erfaringer med strukturelle analyser har hennes teorier fått varig betydning langt utover sin egen tid.

– Er Beauvoirs tanker fortsatt aktuelle i dag? Og i så fall hvorfor?

– Fordi mange av strukturene, oppfatningene og holdningene hun beskriver ikke har forsvunnet, men heller har endret form. Selv om kvinner i vår del av verden har flere rettigheter enn på hennes tid, finnes fortsatt kjønnsdelt arbeidsmarked, lønnsforskjeller, vold mot kvinner og forventninger knyttet til omsorgsarbeid. 

Analysen av hvordan noen grupper gjøres til «Den andre» kan også anvendes i forhold til blant annet rasisme, funksjonsdiskriminering eller aldersdiskriminering, påpeker Pettersen. 

– I en tid med store diskusjoner om nettopp kjønn, alder, rase, seksualitet gir Beauvoir oss verktøy til å se sammenhengen mellom individuelle erfaringer og strukturelle forhold. Derfor blir hun fortsatt lest og diskutert, og mange av hennes spørsmål – om hvordan vi kan leve fritt og likeverdig sammen – er langt fra løst.