– Kvinner kunne ikke bli prester eller forrette noe i kirkerommet. De hadde ikke adgang til de innerste rommene der alteret sto. Men de kunne lage gjenstandene som skulle inn dit, sier Ragnhild M. Bø. 

Bø er førsteamanuensis ved Teologisk fakultet og forsker på ornamentale praksiser i Skandinavia mellom år 1000 og 1350. I kapittelet «Gender and Ornamental Practices» undersøker hun hvordan kvinner kunne skape handlingsrom og anerkjennelse ved hjelp av tekstilarbeid, ornamenter og donasjoner.

Basert på sagaer, middelalderballader og tekstilfunn ville hun finne svar på hvordan kvinner påvirket religiøse og sosiale rom. 

– Ved å brodere tekstilene som prestene hadde på seg eller brukte i kirken, fikk kvinnene en indirekte tilstedeværelse. De ble delaktige i opplevelsen av rommet, selv om de ikke kunne gå inn i de innerste kirkerommene.

En gullbrodert kappe 

Forskningsprosjektet Gendering the Nordic Past: Dialogues Between Perspectives samlet et knippe forskere som dykket ned i Nordens fortid. Og hvordan kjønn kan gi nye perspektiver på perioden fra eldre steinalder til tidlig moderne tid. 

– Da jeg ble spurt om å bidra, holdt jeg tilfeldigvis på med å lese om ornamenter. Da passet det å fortsette å studere det, men jeg måtte også finne et materiale jeg kunne anvende det på, sier Bø. 

Mens de andre forskerne i prosjektet er arkeologer, er Bø kunsthistoriker med interesse for middelalderens kirkekunst og menneskers forhold til religiøse objekter.

– Jeg har lenge vært interessert i hva mennesker gjør med skulpturer. Hvordan de kler på dem, pynter dem og menneskelig gjør dem. For eksempel ved at man kler på små Kristusbarn eller behandler skulpturer som mennesker gjennom å pynte dem.

– I forskningen jeg har gjort tidligere har det kommet fram at det veldig ofte var kvinner som gjorde dette. 

Da hun lette etter nordiske eksempler møtte forskeren på en utfordring: Kildene er få. 

– I Norge har vi nesten ingen skriftlige kilder fra 1000-tallet. I England og Frankrike finnes det inventarbøker, testamenter og brev hvor slike ting beskrives. Der kan man lese om dronninger som samlet seg og broderte til hoffet. 

Til slutt fant Bø en liten setning hos Snorre. Ifølge sagaen ga den svenske kongsdatteren Ingigerðr en gullbrodert kappe til Olav Haraldsson, senere kjent som Olav den hellige. 

– Det lå jo i kortene at de skulle bli gift, men det ble de ikke. Han fikk et annet liv og etterliv. Jeg begynte å tenke: Hva er dette? Hvorfor holder kvinner på med tekstiler? Hva kan denne spesielle tekstile gaven bety?

– Jeg valgte å åpne kapittelet med Ingigerðr for å kunne spinne videre rundt dette. Her har vi en kongsdatter og en kongssønn som kanskje skulle gifte seg. Hvorfor nevnes dette hos Snorre?   

Som kunsthistoriker er Bø opptatt av detaljer i kildene. 

– Sagaene er handlingsdrevne og har ikke så mange beskrivelser. Derfor blir det interessant når det faktisk står noe om hva de gjør, har på seg, betaler for eller hva ting er laget av. 

Det var tre detaljer hun bet seg merke i. 

– Snorre skriver at kappen var laget av gull og silke. Han nevner broderi, og han skriver at det er en gave. Da har vi tre typer informasjon: materialet, teknikken og hvorfor den ble laget, nemlig som gave. 

Forestillingen om at broderi er yndig, pent og søtt, kom ganske sent. 

Ragnhild Bø

Broderi er ikke bare søtt

I dag forbindes broderi ofte med noe feminint, huslig og dekorativt. Denne forståelsen i stor grad er historisk skapt, mener Bø. 

– Det er viktig å få fram det vi vet fra senere tid og vår egen tid, at broderi ofte har blitt sett på som en slags tulleaktivitet.

– Forestillingen om at broderi er yndig, pent og søtt, kom ganske sent. Det er en veldig viktoriansk oppfatning, sier hun. 

I boken The Subversive Stitch fra 1984 argumenterte kunsthistorikeren Rozsika Parker for at broderi over tid ble redusert til noe feminint og dekorativt, til tross for at det tidligere var en høyt verdsatt kunstform. Slike forestillinger kan ha preget hvordan man har tolket middelalderens tekstilarbeid i Skandinavia, tror Bø. 

Selv om det var fysisk lettere for kvinner å brodere enn å være smed, var det avansert og krevende arbeid, ofte utført med kostbare materialer som gull- og sølvtråd. 

– Broderi er ikke fysisk, men veldig teknisk krevende. Du sitter ikke bare og lager så mange korssting som mulig. Man må planlegge, beregne materialer og tenke gjennom motivene. Det betyr noe mer enn bare tidsfordriv. 

Det har lenge vært kjent at menn jobbet profesjonelt med tekstiler og broderi. 

– I England hadde man for eksempel den berømte engelske broderitypen opus anglicanum. Mange menn jobbet i store verksteder og produserte disse som kirketekstiler og liturgiske plagg. 

I ettertid ser man at moderne forestillinger har utfordret tolkningen av menn og kvinners tekstilarbeid.

– Menns produksjon blir gjerne forstått som kunst eller profesjonelt arbeid, mens kvinner fremstilles som noen som sitter hjemme og pusler med et søtt lite broderi. Det er viktig å få frem at det ikke er så binært. 

Bilde

Ornament som status og makt 

Vi vet ikke hvordan den gullbroderte kappen til Ingigerðr så ut, om hun lagde den selv, fikk den laget eller ga videre et eksisterende plagg. For kunsthistorikeren åpnet historien et større spørsmål om kjønn, status og makt. 

– Dette blir hypotetisk, men hvis vi ser på lignende praksiser andre steder i Europa kan en slik kappe ha vært enormt betydningsfull. Kanskje var det et plagg laget spesielt for anledningen, hadde religiøse symboler eller kanskje den var helt sekulær. Vi vet rett og slett ikke. 

Bø viser til praktfulle kroningskapper fra Mellom-Europa som ble brukt kun én gang før de ble donert til kirker eller katedraler. 

– Det interessante er vekselvirkningen mellom den religiøse og den politiske sfæren. Slike tekstiler kunne være maktsymboler, religiøse objekter eller personlige gaver samtidig. 

I middelalderens eliteklasser ble utveksling av gaver en viktig del av maktforholdene. 

– Jo mindre praktisk nytte gaven har, desto sterkere kan den fungere som statussymbol. Hvis du gir bort en hest, gir du bort noe nyttig. Den gullbroderte kappen er en ren statusgave, sier Bø som i kapittelet refererer til antropologen Annette Weiner og uttrykket «keeping while giving». 

– Du gir bort noe eksklusivt, men beholder samtidig noe av statusen selv fordi du er giveren. Hvis det var kjent hvem som var giveren, kunne det slå positivt tilbake på den personen også. 

Spor fra fortiden 

Siden forskningsprosjektet foregikk under koronapandemien, fikk ikke Bø reist til Uppsala for å se tekstilfragmenter fra perioden fysisk. Forskningen bygger derfor på et fragmentert materiale bestående av sagaer, krøniker, middelalderballader og tekstilfunn. 

– Mange av balladene ble skrevet ned mye senere. Da må man hele tiden spørre seg selv hvilken middelalder man egentlig hører om. 

Forskeren beskriver prosessen som vanskelig og fascinerende. Underveis dukket flere spørsmål opp. 

– Innimellom tenkte jeg: Hva kan vi egentlig si? Hvor mye vet vi? Hvorfor tok Snorre med dette i det hele tatt? Fant han det bare på? 

For kunsthistorikeren er det de små sporene som gjør forskningen interessant. 

– Vi har ikke film, foto eller dagbøker som forteller oss hvordan mennesker opplevde et kirkerom. Man må tolke mye indirekte og gjennom materielle spor, men det betyr ikke at ting ikke skjedde. 

Et lite handlingsrom 

Et sentralt begrep i kapittelet er det Bø kaller «margin to act», altså et lite handlingsrom innenfor begrensede rammer. 

– Det gjelder ikke bare kvinner, men mennesker i underordnede og marginale posisjoner generelt. Man bruker det albuerommet man faktisk har til å sette sitt preg på situasjoner. 

Bø mener Ingigerðrs gave kan forstås i lys av et slikt handlingsrom. 

– Det var mer nærliggende for henne å donere et tekstil enn en bok, eller andre typer gaver vi har kilder på. 

Slike handlinger viste seg å ha flere betydninger.

– Det kunne handle om fromhet, sosial status eller håp om frelse. Kanskje fungerte det nesten som en slags avlat. 

Historien om Ingigerðr og den broderte gullkappen har gitt forskeren svar. 

– Vi må være forsiktige med å konkludere for sterkt, men historien om Ingigerðr kan være et eksempel på at fromme gaver, donasjoner og produksjon av tekstiler også ble praktisert i Skandinavia, avslutter Bø.  

Kvinner var jo ikke mindre intelligente den gangen, selv om handlingsrommet var et annet.

Runar Døving

Gaver skaper relasjoner

Runar Døving mener forskningen til Bø sier noe om hvordan sosial makt skapes gjennom symboler, relasjoner og kjønn. Han er sosialantropolog og professor ved Høyskolen Kristiania. 

Bilde

– Gaver, både de offentlige symbolske og de små private, skaper gjensidige relasjoner. De gir prestisje og makt. Dette er elementært i alle kulturer. Kvinner var jo ikke mindre intelligente den gangen, selv om handlingsrommet var et annet, sier sosialantropologen. 

Han peker på at kvinner gjennom historien har funnet sin vei til innflytelse, selv uten formell makt.

– Når man ikke har formell makt, er den uformelle ikke å forakte. Det ligger mye makt i et vaffelhjerte. Det har kvinner alltid visst, om de så ikke alltid har vært bevisst eller strategisk.

– Det å gi gaver skaper relasjoner, og å ha kontroll over relasjoner gir naturligvis sosial makt.

Ifølge Døving påvirker forestillinger om kjønn hvilke uttrykk og arbeidsformer som blir verdsatt. Han mener det kan være med på å forklare hvorfor tekstilarbeid og broderi ofte har blitt forstått som mindre betydningsfulle enn mannens håndverk og kunst. 

– Selv om både mannens og kvinnens interesser delvis er pliktstyrte, klarer denne kulturen å opprettholde mannens kjøpshandlinger som «utgift til inntekts ervervelse», mens kvinners kjøp av interiør og klær anses som ødslende. 

Han er tydelig på at vi lever i en kultur som verdsetter interesser ulikt basert på kjønn.

– Shopoholics er jo en eksklusiv kvinnelig diagnose. Selv om mannen kjøper mer, og kvinnen er forpliktet til å holde huset representativt, blir hennes kjøpshandlinger disset som jåleri og luksus.

– Mannen derimot kjøper bil som «transport», datautstyr som «kommunikasjon» og verktøy som «reparasjon».