Kvinner med spiseforstyrrelser er blant gruppene som oftest utsettes for tvang i psykisk helsevern. Forfatter av ny studie advarer mot behandlingsskader.
Mener tvangsbehandling er et underbelyst kvinnehelseproblem
Bilde
I studien analyserer forskerne to svært ulike historier om behandling av spiseforstyrrelser. Den ene er preget av omfattende tvang. I den andre er behandlingen frivillig. Illustrasjonsbilde: iStockphoto
Norge er blant de landene i Europa hvor det brukes mest tvang i behandlingen av spiseforstyrrelser. Bruken har økt de siste årene.
– Tvangstiltakene er ofte svært inngripende og kan påføre pasientene store lidelser. Det vi ser på statistikken er at økningen i tvangsinnleggelser ikke gjelder farlige menn, men i større grad kvinner som ikke er til fare for andre, sier Birgit Nordtug, professor i psykologi ved Universitetet i Innlandet.
Sammen med professor Gunn Engelsrud ved Høgskulen på Vestlandet har hun undersøkt hvordan unge kvinner med spiseforstyrrelser opplever tvangsinnleggelser. Studien er publisert i det nyeste nummeret av Tidsskrift for kjønnsforskning.
Bilde
Skadelig tvangsbehandling
Tidligere forskning tyder på at tvangsbehandling ikke bare kan hjelpe pasienter, men også forverre livssituasjonen deres.
– Tvangsinnleggelser setter dype spor, sier Nordtug.
Forskeren viser til en norsk undersøkelse fra 2021 om hvordan 180 pasienter med ulike diagnoser opplevde tvangsbehandlingen. Forskerne fant at kun 14 prosent opplevde tvangen som hjelp.
Forskning tyder også på at ulike pasientgrupper kan oppleve tvangsbehandling forskjellig. En norsk studie fra 2018 undersøkte hvordan 96 unge menn og kvinner med ulike diagnoser opplevde tvangsbehandlingen. Her fant forskerne at unge kvinner med en spiseforstyrrelse var den pasientgruppen som hadde mest negative opplevelser av tvangsbehandlingen.
– Dårlig stelt
Norge ligger i verdenstoppen i bruk av statlige midler til behandling av psykiske lidelser.
– Det er ingen grunn til det, hvis førsteplassen skyldes at det bevilges store summer til skadelig behandling, sier Nordtug.
Ingen politikere hadde godtatt at det var så dårlig stelt for eksempel i kirurgien
Forskeren mener også at det er grunn til å se nærmere på kompetansen i det psykiske helsevernet.
– Ingen politikere hadde godtatt at det var så dårlig stelt for eksempel i kirurgien, som det er i det psykiske helsevernet når det gjelder å ha kunnskap om det som pasientene strever med, mener hun.
Nesten bare kvinner og jenter
Omtrent 90 prosent av alle som har fått en spiseforstyrrelsesdiagnose i helsetjenesten i Norge, er jenter og kvinner.
Behandlingen er den samme for menn og kvinner, men det kommer an på hva slags behandling det er snakk om:
– Enkelte terapeuter tilpasser jo behandlingen etter pasientens behov og ønsker, som jo kan være kjønnet, men de nasjonale retningslinjene for utredning og behandling av spiseforstyrrelser er de samme for begge kjønn, forteller Nordtug.
Flere unge kvinner tvangsinnlegges
Totalt er det nesten like mange kvinner som menn som tvangsinnlegges, men det varierer mellom aldersgrupper.
Blant yngre er forskjellene større. For eksempel er det i gruppen 16 til 18 år langt flere kvinner enn menn som tvangsinnlegges i 2022. 76 prosent av alle tvangsinnleggelsene i denne aldersgruppen gjaldt kvinner. Mange av dem hadde lidelser der en spiseforstyrrelse var en del av det de strevde med.
Kilde: Helsedirektoratet. 2024. «Tvungent psykisk helsevern med døgnopphold.» https://www.helsedirektoratet.no/statistikk
– Hvorfor var det behov for mer kunnskap om tvangsbehandling ved spiseforstyrrelser hos kvinner?
– Det foreligger en del internasjonal forskning, men det er få studier som undersøker hvordan tvangsbehandling virker og manifesteres i subjektiviteten hos kvinner som strever med en spiseforstyrrelse. Det vil si i deres måte å være på i verden.
– En del av kvinnene mangler autonomi i relasjoner til andre og i posisjoneringen av egne behov og ønsker i ulike systemer.
Deres undersøkelse tyder på at tvangsbehandling forsterker dette problemet.
Bruk av tvang og spiseforstyrrelser
- Norge er blant de landene i Europa hvor det brukes mest tvang i behandlingen av spiseforstyrrelser. Bruken av tvang har også økt de siste 10 årene. For voksne har det vært en økning på 20 prosent, og det nærmer seg 10 000 tvangsinnleggelser per år.
- I 2025 besluttet Stortinget å gjøre det lettere å bruke tvang.
- I Norge er det imidlertid få som dør av en spiseforstyrrelse. Tall fra Folkehelseinstituttet viser at det i perioden 2005 til 2014 døde i gjennomsnitt 5,5 personer per år som en direkte eller indirekte følge av en spiseforstyrrelse, og tallene har ikke økt.
Kilde: Birgit Nordtug. 2025. Kunnskapsansvar. Spiseforstyrrelser som kasus. Solum Bokvennen.
Brukte to motsatte eksempler
I studien følger forskerne to kvinner som har vært i behandling for spiseforstyrrelser. Den ene pasienten, «Caroline», ble kjent gjennom NRK-serien Helene sjekker inn. Der beskrives hun som åpen og omsorgsfull ovenfor andre. Likevel blir hun møtt med stadig flere tvangstiltak. De øker i både omfang og styrke. Til slutt dør hun.
Det andre eksempelet har forskerne hentet fra en antologi om behandling av spiseforstyrrelser. Det beskriver en kvinnelig pasient som strever både med en spiseforstyrrelse og med lidelser påført henne i tidligere behandling hvor hun har vært underlagt tvungent psykisk helsevern. Denne gangen møter hun et behandlingstilbud uten tvang. Kontakt og omsorg står sentralt i behandlingen.
– Noe settes i bevegelse i hennes liv, og pasienten blir friskere, sier Nordtug.
Hun forteller at de to eksemplene er valgt ut fordi de representerer forskjellige måter å møte pasienter på – med og uten tvang.
– De er representative for deler av behandlingen av spiseforstyrrelser i Norge.
Men eksemplene er ikke ment å gi et representativt bilde av behandlingen av spiseforstyrrelser.
– Behandlingslandskapet er langt mer mangfoldig enn det som kommer frem her, understreker hun.
Hun peker blant annet på at det finnes døgninstitusjoner som overhodet ikke bruker tvang. Artikkelen diskuterer heller ikke tilfeller der frivillig behandling har påført pasienter varige lidelser.
De to eksemplene i studien
Kasus 1
Hovedteksten som representerer kasus 1 i artikkelen, er en fjernsynstekst. Den er hentet fra programserien Helene sjekker inn. I fem dager i januar i 2016 bodde NRK-journalisten Helene Sandvig på Regional seksjon for spiseforstyrrelser (RASP), døgnbehandlingsenhet for voksne ved Ullevål sykehus i Oslo. I fjernsynsteksten blir det fortalt fra Sandvigs synsvinkel. Hun bruker imidlertid andre personer som øyenvitner.
En tilleggstekst fra Sandvig viser omfanget av tvangsbehandlingen som pasienten Caroline var underlagt, fram til hun døde.
Kasus 2
Antologien er skrevet av behandlere ved Spiseforstyrrelsespoliklinikken ved Gaustad sykehus i Oslo. Kapittelet som artikkelforfatterne bruker, er skrevet av psykiater Kari Rød. Hun er både forfatter og forteller, og pasienten som hun forteller om, har lest og godkjent teksten.
Kilde: Artikkelen «Tvangsbehandling og subjektivitet: spiseforstyrrelser som kasus».
Brukte semiotikk
Nordtug og Engelsrud har analysert historiene om de to kvinnene ved hjelp av en semiotisk metode. Betegnelsen semiotikk kommer fra det greske ordet semeion, som betyr tegn. Semiotikken undersøker hvordan ulike fenomener får mening gjennom tegn som utveksles i oss, mellom oss og mellom oss og omverdenen.
– Hvorfor er akkurat denne metoden velegnet til å studere bruk av tvang ved behandling av spiseforstyrrelser?
– Den får fram forskjeller i hvem som har makt til å bestemme hva tegnene betyr. Og hvordan det som kan være ment som omsorg fra personalets side, kan oppleves som det motsatte av pasienten, sier hun og kommer med et eksempel – det å sitte stille:
– Tegnet stillesitting tolkes som omsorg av en sykepleier som liker å sitte i sofaen og se på TV, mens pasienten som er vant til å trene mye, kan oppleve det å ikke få bevege seg som et mareritt.
En låst dør blir symbolsk
Videre peker Nordtug på at semiotikken også er velegnet til å analysere tegnene som utveksles i og mellom behandler og pasient.
– For eksempel kan det i behandlingen av spiseforstyrrelser dreie seg om personalets egne problemer med vekt og mat. Disse kan overføres til pasientene på en subtil måte og blir en barriere for tilfriskning, slik vi så vidt løfter fram i artikkelen, sier hun.
Et annet eksempel fra studien er hvordan tvangstiltak kan få en betydning som går utover den konkrete handlingen. En låst dør, et kontrollregime eller måten personalet møter pasienten på, kan bli erfart som tegn på kontroll eller mistillit.
Reiser spørsmål om behandlingsskapte lidelser
Nordtug mener historien om «Caroline», pasienten som døde, reiser spørsmålet om behandlingsskapte lidelser – skader og belastninger som oppstår som følge av behandlingen selv. I en studie som ble utført for noen år siden, ble det estimert at behandlingsskapte lidelser er den vanligste dødsårsaken etter hjerte og karsykdommer og kreft i USA.
Nordtug skiller mellom to former for behandlingsskapte lidelser. Den ene varianten omfatter det som sykepleiefilosofen Kattie Eriksson kalte vårdlidande, eller pleielidelse på norsk.
– Det er lidelser som er et resultat av dårlig omsorg i helsevesenet.
En annen form for behandlingsskapte lidelser er skader som skyldes selve behandlingen eller de medisinske inngrepene.
– Bivirkninger av medisiner, feilmedisinering, feildiagnostisering, fallskader med beinbrudd og hodeskader på grunn av ustøheten som medisineringen kan gi, og andre skader påført pasientene i behandlingen.
– Et kvinnehelseproblem
Forskeren mener behandlingsskapte lidelser i det psykiske helsevernet er et underkommunisert tema.
– Det gjelder også i behandlingen av spiseforstyrrelser, hvor de fleste pasientene er jenter og kvinner.
– Behandlingsskapte lidelser i forbindelse med behandling av spiseforstyrrelser kan dermed sies å være et kvinnehelseproblem, påpeker hun.
Dette er områder hvor feltet fortsatt har betydelige kunnskapshull.
Bilde
Behandlere står i spagat
– Artikkelen berører viktige og svært komplekse problemstillinger knyttet til hvordan tvang kan gripe inn i menneskers liv og levde erfaringer, sier Trine Wiig Hage, førsteamanuensis ved Lovisenberg diakonale høgskole.
Hage har jobbet som både kliniker og kvalitativ forsker på Regional seksjon for spiseforstyrrelser i 25 år. Hun mener at analysen i artikkelen løfter frem sentrale faglige og etiske dilemmaer som også behandlere som jobber med de mest alvorlig syke med spiseforstyrrelser er dypt opptatt av.
– Samtidig er min erfaring at hvordan et behandlingsteam vurderer, vedtar og forvalter tvang, påvirkes av en rekke faktorer. Både medisinske, juridiske, relasjonelle og organisatoriske.
Ifølge Hage trenger vi mer kunnskap om hvordan tvang og tvangsbruk påvirker pasienters livskvalitet over tid. Hun etterlyser også større innsikt i beslutningsprosesser, lovforståelse og lovanvendelse i praksis.
– Dette er områder hvor feltet fortsatt har betydelige kunnskapshull.
Hun understreker samtidig at det sjelden er et enten/eller mellom tvang på den ene siden og omsorg, dialog og relasjonsarbeid på den andre.
– I klinisk praksis foregår disse dimensjonene ofte parallelt. Behandlere legger stor vekt på å ivareta pasientens verdighet og autonomi. Også i situasjoner der tvang vurderes som nødvendig for å sikre liv og helse, sier Hage.
