Halvor Moxnes har i et langt liv engasjert seg i spørsmål rundt kirken og homofile, både som forsker, teolog og aktivist. Han har nylig gitt ut boken Fra kjønn til kjærlighet: Kirken og homofile i norsk familiepolitikk. Der tar han for seg historien om kirken og homofile, og sammenhengen med den politiske og samfunnsmessige utviklingen.

– Det har vært skrevet mye om kirkens forhold til homofili og debatten mellom konservative og liberale i kirken. Men det har ikke vært skrevet om det som er den viktigste konteksten, nemlig utviklingen i det norske samfunnet i spørsmålet fra 1950-tallet og frem til i dag, forklarer Moxnes.

Bilde

Endring av homoparagrafen

Han peker på at det ikke bare er i kirken forholdet til homofili har endret seg drastisk i denne perioden. Endringen er like dramatisk hvis vi går til norsk familiepolitikk og folks holdninger generelt.

I 1954 la regjeringen frem et forslag om å avkriminalisere homofili i straffelovens paragraf 213, den såkalte homoparagrafen. Dette var i praksis en sovende paragraf. Da hadde flere andre land i Europa allerede avkriminalisert homofili, blant annet Danmark i 1932.

I forbindelse med forslaget om å fjerne paragraf 213 i 1954, kom biskopene i Den norske kirke med høylytte protester.

– Biskopene kom da med den beryktede uttalelsen hvor de fastslår at homoseksuelle forbindelser fortsatt må forbys som den perversitet den er, og at homofili er en fare for samfunnet av verdensdimensjoner, forteller Moxnes.

Homofili ble forstått som en trussel

Biskopene sparte med andre ord ikke på kruttet, og stemplet homofili som noe unaturlig og forkastelig. Men de var ikke alene om et negativt syn på homofile, og Stortinget avviste forslaget om avkriminalisering. En viktig årsak til at både Stortinget og biskopene ikke ville avkriminalisere homofili var synet på ekteskapet.

– Stortinget avviste forslaget fordi de så det i sammenheng med forslaget om å oppheve den såkalte konkubinatparagrafen, altså en paragraf som forbød samboerskap uten giftemål, forklarer Moxnes.

Begge paragrafene var sovende. Likevel ble begge forslagene om å fjerne dem avvist fordi det ble ansett som en trussel mot ekteskapet, og mot familieidealet som vokste frem i etterkrigstiden.

Kirken var med andre ord ikke alene i etterkrigstiden om et negativt syn på homofili. Holdningen var generelt negativ, både i befolkningen og i de politiske miljøene.

– Denne enheten bryter sammen i 1972, forklarer Moxnes.

Ble avkriminalisert i 1972

Moxnes forteller at anerkjennelsen av homofile kom 21. april 1972. Da opphever Stortinget straffelovens paragraf 213. Det førte også til økt sosial aksept av homofili.

– Lovendringen kom nok før folks holdninger endret seg vesentlig, men det viser hvor viktig lovgivning er når det gjelder holdninger i befolkningen, mener Moxnes.

Vi er vant til å tenke at kirken holdt fast på en negativ holdning til homofili etter avkriminaliseringen i 1972. Men Moxnes er opptatt av å synliggjøre at bildet er mer sammensatt. Han peker på et utvalg ledet av professor ved TF Johan B. Hygen som jobbet med spørsmålet fra 1973 til 1977.

– Hygen-utvalget snakket om den såkalt ekte homofile og identitet, og understreket at også homofile var moralske og reflekterte mennesker. Utvalget mente at selv om kirken ikke umiddelbart kunne godkjenne relasjoner mellom homofile, så måtte et slikt samvittighetsspørsmål overlates til dem selv.

– Vi så enorme endringer på kort tid, ikke bare i forhold til homofili.

 

Backlash i kirken

Utvalgets begrunnelse for å verken fordømme eller anerkjenne var at de mente de bibelske tekstene var tilbakeholdne i spørsmålet. Moxnes forteller at utvalgets uttalelse førte til en konservativ backlash i kirken.

– Ikke noe kunne vært mer provoserende for den konservative delen av kirken enn å si at Bibelen var tilbakeholden når det gjaldt spørsmål rundt seksualitet, sier Moxnes.

Med utgangspunkt i skapelsesberetningen ble det heterofile ekteskapet gjort til den eneste akseptable samlivsformen.

– På denne måten slapp konservative å ta stilling til om homofile par kunne leve etter de samme moralske regler som heterofile, det var uansett uakseptabelt, fastslår Moxnes.

Den dominerende konservative delen av kirken førte til at kirken offisielt fastholdt et konservativt syn på homofili.

Rettigheter til ugifte som bor sammen

På 1980-tallet oppfordret Nordisk Råd de nordiske landene til å juridisk likestille homofile par med heterofile par. Stortinget oppfordret regjeringen til å utrede dette, men for statsminister Kåre Willoch med KrF i regjeringen var det uaktuelt.

I stedet ble det såkalte Husstandsfellesskapsutvalget nedsatt, ledet av professor ved TF Inge Lønning. Utvalgets arbeid ledet frem til Husstandsfelleskapsloven som kom i 1991. Loven regulerte rettighetene til ugifte med delt husstand. Moxnes forteller at denne loven ikke oppfylte ønskene til homofile par.

Det var nemlig et poeng i seg selv at loven ikke måtte nevne homofile eller andre grupper eksplisitt, for å sikre en bredest mulig politisk aksept.

Store holdningsendringer

Det skulle likevel komme mange endringer i de påfølgende årene i både familiepolitikk og lovgivning i form av ny likestillings- og diskrimineringslovgivning. Dette reflekterte også den generelle utviklingen i folks holdninger.

– Vi så enorme endringer på kort tid, ikke bare i forhold til homofili, men generelt rundt samlivsformer og rettigheter som tidligere hadde vært forbeholdt det heterofile ekteskapet, sier Moxnes.

Den virkelig store endringen kom med partnerskapsloven i 1993. Denne loven gjorde det mulig også for homofile å etablere et samliv med de samme juridiske rammene som for et ekteskap, bortsett fra rett til adopsjon og kirkelig vielse.

– Samtidig var regjeringen opptatt av å si at dette ikke var ekteskap, forteller Moxnes.

Det kom nemlig protester fra biskopene, som mente dette var for likt ekteskapet, og brøt med den etablerte forståelsen av ekteskapet.

Kjærlighet som begrunnelse for samliv

Men det var her den radikale endringen i forståelsen av kjønn og samliv kom, ifølge Moxnes.

– For at likekjønnede par kunne likestilles med ulikekjønnede, ble kjærlighet brukt som begrunnelse for samliv, og ikke kjønn. Dette bidro sterkt til å flytte hele forståelsen av samlivsetikk, på sikt også i kirken, forklarer han.

Han forteller at det ikke var gitt at loven ville gå gjennom i Stortinget i 1993, men at sterke stemmer også på politisk konservativ side argumenterte for denne endringen.

– Blant annet stortingspresident Jo Benkow fra Høyre holdt en sterk tale som bidro til å overbevise stortingsflertallet. Han understreket kjærligheten som grunnlag for samliv.

Men biskopene ønsket likevel ikke å anerkjenne partnerskap. De fikk gjennom et unntak fra diskrimineringsloven med begrunnelse i religionsfrihet, og innførte i praksis yrkesforbud for prester som inngikk partnerskap.

Komitéarbeid

Spørsmålet om homofile var likevel fremdeles mye diskutert, og en ny komité behandlet saken. Moxnes satt selv i komiteen nedsatt av biskopene i 1995. Der gikk et flertall inn for at kirken måtte anerkjenne partnerskap og ordinere prester i partnerskap.

– Biskopene oppnevnte faktisk også representanter for homofile og lesbiske. Karol Svanøe og meg selv, sier Moxnes.

Han er usikker på om biskopene forstod konsekvensen av denne sammensetningen, for de skeive medlemmene sørget for et flertall for å anerkjenne partnerskapsloven.

Men komiteens innstilling ble avvist, og Kirkemøtet innførte regler som stoppet ordinasjon og ansettelse av homofile og lesbiske.

Kirken har ikke et eget ekteskap, den forvalter statens ekteskapsordninger.

 

Kjønnsnøytral ekteskapslov

Siste ord var likevel ikke sagt. Stortinget hadde innført en lov som i praksis likestilte homofile og heterofile samliv, og i befolkningen var det en tydelig bevegelse mot aksept av skeive. Og selv om det var konservativt flertall i kirken på den tiden, var det mange i kirken som ønsket en endring, helt inn i bispekollegiet.

Hamar-biskop Rosemarie Køhn var den første biskopen som ansatte en prest i partnerskap, ved å gjeninnsette Siri Sunde som måtte slutte etter å ha inngått partnerskap.

Moxnes mener at gjeninnsettelsen av Sunde er den viktigste enkeltsaken som bidro til å endre holdninger innenfor kirken.

Det var først i 2009 at loven ble lik for alle, uansett kjønn og legning. Da kom den nye kjønnsnøytrale ekteskapsloven.

Regjeringens argumentasjon var at en ikke bør ha forskjellige ordninger for det som i prinsippet er det samme. Dermed ble den gamle partnerskapsloven fjernet samtidig som den nye ekteskapsloven ble innført.

Dette innebar også en ny problemstilling for kirken. Så langt hadde diskusjonen stått om hvorvidt homofile og lesbiske i partnerskap kunne likestilles med gifte heterofile. Nå ble selve ekteskapsforståelsen utfordret i større grad.

– Dette var enda mer dramatisk enn spørsmålet om partnerskap. Det var jo for den konservative delen virkelig en trussel mot ekteskapet slik de oppfattet det, og protestene både blant biskoper og kristelige organisasjoner var store, sier Moxnes.

Endring på grunn av Luther

Synet på ekteskapet var under press, og bispemøtet utnevnte det såkalte samlivsutvalget som skulle utrede saken. Sentral i dette utvalget var TF-professor Svein Aage Christoffersen.

– Da utvalget ble oppnevnt fikk de i oppdrag å undersøke synet på ekteskapet i lys av å være en luthersk kirke. Dette er interessant, fordi tidligere hadde man ikke brydd seg om akkurat dette, og ment at dette var felles for alle kristne kirker, forklarer Moxnes.

Dette skulle vise seg å få betydning for konklusjonen.

– Med utgangspunkt i en luthersk forståelse av forholdet mellom stat og kirke ble ekteskapsinngåelse ansett for å være et statlig anliggende og statlig ansvar. Kirken har ikke et eget ekteskap, den forvalter statens ekteskapsordninger. Følgelig kan kirken akseptere den offentlige ekteskapsordningen.

I 2016 vedtok Kirkemøtet å innføre likekjønnet vigsel, og la til grunn den samme forståelsen av samliv som ekteskapsloven. Dermed deler kirken igjen statens syn på ekteskap og samliv, for første gang siden 1972.

Artikkelen ble først publisert av uio.no.