– Landssvikoppgjøret er kjent for å ha en kjønnsmessig slagside, altså at kvinner og menn ble behandlet forskjellig, forteller Pål Csaszni Halvorsen.

– Kvinnene fikk ofte lavere straff enn menn for lignende lovbrudd.

Han viser til NRK-dokumentaren De siste dødsdømte fra 2023, som blant annet forteller om de to landssvikerne Eilif Pisani og Aud Maggi Andersen. 

– Begge anga nordmenn til tyskerne under okkupasjonen. Mens han fikk dødsstraff, fikk hun leve. 

Halvorsen er førsteamanuensis ved institutt for arkiv-, bibliotek- og informasjonsfag på OsloMet og aktuell med bok om de 38 forfatterne som ble etterforsket i Landssvikoppgjøret. Av disse var tre kvinner: Marie Hamsun, Eli Quisling Nordvik og Cally Monrad.

– Jeg er sosiolog, ikke litteraturviter og tar derfor ikke stilling til den litterære kvaliteten. Jeg er først og fremst opptatt av hvordan forfatterne stilte seg til okkupasjonen og i hvilken grad den påvirket litteraturfeltet, sier han.

– En av tingene jeg undersøkte er om også forfatterne ble behandlet kjønnet i Landssvikoppgjøret. Og det fant jeg at de ble.

Ikke alle ble etterforsket

Forfatterne som ble etterforsket i Landssvikoppgjøret har til felles at de hadde gitt ut minst én bok før Norge ble okkupert og fortsatte å skrive under krigen. I tillegg var de aller fleste medlemmer i Den norske forfatterforeningen (DnF), og i Nasjonal samling (NS), forteller Halvorsen.

Bilde

– Det er mange forfattere som kunne ha vært tiltalt basert på handlingene deres under krigen, men som ikke ble etterforsket. Og siden de ikke ble etterforsket vet vi heller ikke om de var medlem av NS. Flere av disse er kvinner, sier han.

– For eksempel Gudrun Holter, som var gift med Karl Holter. Begge var forfattere og han ble dømt for landssvik. Hun delte sannsynligvis hans syn – og kanskje medlemskap – i NS. Men hun publiserte ikke under krigen. 

Andre eksempler på kvinnelige forfattere som glimrer med sitt fravær blant de tiltalte i Landssvikoppgjøret er Nanna Schwengaard og Mita Hartmann, mener Halvorsen.

– Schwengaard skrev eksplisitte pro-nazistiske dikt under krigen. Hun døde før oppgjøret, men det finnes eksempler på at også avdøde ble etterforsket, utdyper han.

– Hartmann var kona til NS-ordføreren i Kragerø. Hun ga ut nazistisk propagandalitteratur på Kamban forlag og begge sønnene var medlemmer i SS. Jeg tenker at hun må ha vært medlem i NS, men så lenge hun ikke ble etterforsket så kan vi ikke vite det helt sikkert. Det finnes blant annet et brev fra hennes mann Kultur- og folkeopplysningsdepartementet hvor han ber om at kona skal få et stipend. Hun var også forfatter for en tendensiøs roman, Hallo Moskva, under pseudonymet Rigo van Assendelft.

Det var generelt en del kvinner som ikke ble etterforsket fordi mannen allerede var tatt.

Pål Csaszni Halvorsen

Ble kvinnene undervurdert?

Halvorsen mener det er nærliggende å tenke at disse ikke ble etterforsket nettopp fordi de var kvinner. At de ble behandlet som konene til sine menn og ikke sett på som selvstendige individer.

– Hadde disse kvinnene blitt tatt hvis de var menn? Det var generelt en del kvinner som ikke ble etterforsket fordi mannen allerede var tatt, sier han.

– For eksempel hvis de bodde på gård og hadde barn, måtte jo noen drive gården videre. Når det gjelder de tre kvinnelige forfatterne som ble tiltalt og dømt, fikk også de lavere straffer enn mennene for samme handlinger, forteller han.

En annen teori, ifølge Halvorsen er at kvinnene ikke ble sett på som likeverdige og beslutningsdyktige vesener. 

– At de var ofre for påvirkning fra mennene i familien og ikke kunne påta seg skyld og ansvar for sine egne handlinger, utdyper han. 

– Det er flere ytringer i dokumentene som tyder på en tydelig kjønning her, som jeg skal analysere nærmere. Eli Quisling Nordvik skulle etter sigende ha blitt utsatt for innflytelse fra fetteren, noe som til dels var å umyndiggjøre henne. 

Bilde

Var ekstremt synlige

Dette gjaldt imidlertid ikke for de tre kvinnene Halvorsen har med i sitt kapittel «Kvinnene».

– De var ekstremt synlige som pro-nazister under krigen, noe som gjorde det umulig å ikke etterforske dem, sier Halvorsen.

– Særlig Marie Hamsun og Cally Monrad var markante i offentligheten, mens Eli Quisling Nordvik var propagandasjef i NS’ hjelpefond. I tillegg til navnet; Vidkun Quisling var fetteren hennes. 

– Hva gjorde at du valgte å lage et eget kapittel om kvinnene, i stedet for å behandle dem tematisk, på linje med de andre?

– Generelt er de 38 forfatterne i boka en brokete gruppe med lite til felles, ut over at de var forfattere og med i NS, forklarer han. 

– Noen er kategorisert ut ifra hvilke tiltalepunkter de hadde mot seg, mens når det gjaldt kvinnene var jeg nysgjerrig på å undersøke den angivelige kjønnsmessige slagsiden. De ledende kvinnene i NSK ble for eksempel behandlet som menn, og det kunne også vært slik for forfatterne. Men det er utfordrende å generalisere når det er så få eksempler. 

Et interessant fellestrekk for de tre kvinnene er at de alle hadde overklassebakgrunn, påpeker Halvorsen. 

– Det er det ikke så mange andre i dette materialet som hadde, så det kunne også vært en inndeling. I tillegg har de alle en kobling til underholdningslitteratur.

Nordvik, Hamsun og Monrad

Ellers var de tre kvinnene svært ulike typer.

– Cally Monrad og Marie Hamsun kom fra det litterære feltet og var medlemmer av DNF, mens Eli Quisling Nordvik var barne- og ungdomsforfatter og først og fremst dømt for sin aktive deltakelse i NS, sier han. 

– Nordvik var først leder for småhirder på Lillehammer og ble etter hvert propagandaleder for NS’ hjelpeorganisasjon. Men hun nådde ikke ut med litteraturen sin på samme måte som Monrad og Hamsun. 

Eli Quisling Nordvik gikk på Kunst- og håndverkskolen og debuterte i 1932 med en «dyrebok» på Cappelen og ga ut flere bøker – også under mannlig pseudonym – for barn og ungdom.

– Hun giftet seg med Jørgen Nordvik, og begge gikk inn i NS i 1933. Jørgen ble også riksadvokat under Quisling-regjeringen. I 1941 ble de skilt. Eli arbeidet som forfatter frem til 1942 da hun ble propagandaleder i hjelpeorganisasjonen, forteller Halvorsen.  

Marie Hamsun var også kjent som skuespiller og for ekteskapet med Knut Hamsun.

– Marie ble ansatt ved Nationaltheatret i 1906. I 1908 traff hun Knut Hamsun og sluttet som skuespiller kort tid etterpå, forteller Halvorsen. 

– Hun debuterte som forfatter i 1922 med «Smaadikte», og ga ut flere barnebøker, som særlig ble kjent i Tyskland og trykket opp i flere opplag der.

Marie Hamsun var medlem av NS fra 1940 og besøkte Tyskland ved flere anledninger under krigen.

– I ettertid oppga hun at Tyskland-besøkene handlet om å besøke den ene datteren som bodde der, men hun besøkte også kona til Goebbels på landstedet deres utenfor Berlin, sier Halvorsen.

Cally Monrad var allerede internasjonalt kjent som operasanger da hun debuterte med romanen Petju i 1922 og utga flere diktsamlinger.

– Monrad bodde i Berlin på 1920-tallet, hadde tysk ektemann og var sterkt influert av tysk kultur- og åndsliv, forteller Halvorsen.

– Etter hvert mottok hun kunstnerlønn og under okkupasjonen ble hun ansatt som teatersjef ved Det Norske Teateret. Hun skrev også flere personlige brev til Quisling.

Det å være forfattere og landsforrædere ble sett på som et ekstra stort svik. 

Pål Csaszni Halvorsen

Ekstra ille når forfattere sviktet

Eli Quisling Nordvik ble dømt til fengsel i to år og seks måneder. Marie Hamsun dømtes til tre års tvangsarbeid, og fikk en bot på 75 000 kroner. Monrad ble dømt til ett års fengsel. Som for de fleste øvrige landssviksaker fikk de også tap av sivile rettigheter i ti år, men både disse og fengselsstraffene ble sjelden fullbyrdet. 

Ifølge Halvorsen ble Nordvik først og fremst dømt for sine NS-verv, mens Monrad og Hamsun ble vurdert fra det samme perspektivet som rammet forfatterne som var landssvikere generelt.

– Det å være forfattere og landsforrædere ble sett på som et ekstra stort svik. De hadde evner som kunne vært brukt til å kjempe for Norge, til å mobilisere leserne til motstand mot nazismens ideer i stedet for å støtte dem.

Mange landssvikere fra andre yrkesgrupper slapp derimot billigere unna, påpeker Halvorsen.

– For eksempel politifolk og avisredaktører. Mange av dem slapp straff fordi de hadde fulgt ordre fra sine overordnete, mens forfatterne var sin egen herre; de var frie kunstnere og hadde ingen sjef som bestemte hva de skulle skrive. 

– Tyskerjentene var et tragisk unntak

Landssvikoppgjøret har blitt kritisert av mange og var særegent for Norge fordi vi hadde et statsbærende parti, NS, som samarbeidet direkte med Hitler, forteller Halvorsen. 

Bilde

– Det gjorde at vi fikk et forholdsvis mildt, men svært omfattende oppgjør i motsetning til de fleste andre land, sier han. 

– En av de viktigste årsakene til oppgjøret var at man ville unngå at folk tok saken i sine egne hender. Det unngikk man også i stor grad, med tyskerjentene som et tragisk unntak. De fikk ingen rettergang fordi de ikke hadde begått et lovbrudd, men ble likevel hardt straffet. 

Stian Bones, professor i moderne historie ved UiT, bekrefter at Landssvikoppgjøret hadde en kjønnet slagside. Han mener kjønnskjevheten særlig kom frem i det man kan kalle det uformelle oppgjøret etter krigen. 

– Altså det oppgjøret som foregikk mellom vanlige mennesker, sier han. 

– Kvinner som hadde pleid omgang med tyske soldater ble straffet sosialt og påført skam, noe som også gikk ut over barn. Noen kvinner opplevde for eksempel skamklipping, eller at leiekontrakten til boligen deres ble oppsagt. 

Men de ble også utsatt for straff av statlige organer, slik som politiet, til tross for at de ikke hadde brutt noen lov ved å ha kontakt med tyske soldater, utdyper han. 

– For eksempel opplevde kvinner å bli satt i interneringsleire eller i forvaring i perioder etter frigjøringen, som for eksempel på Hovedøya, der til sammen rundt 1100 kvinner som var mistenkt for å ha et forhold til tyske menn ble internert.