Monstre har trolig eksistert til alle tider. I folketro, litteratur, vitenskap, filmer og serier, har de vekket skrekk, begeistring og fascinasjon.

– Men forestillinger om monstre handler om mer enn grusomme og skjellete vesener, eller de som gjemmer seg under senga, sier Sara E.S. Orning, førstelektor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved UiO.

– Det handler om de skjøre grensene mellom det vi forstår som menneskelig og det vi forstår som monstrøst.

Selv kaller hun seg tverrfaglig humanist, og gjennom historiske dokumenter og populærkultur har hun fordypet seg i monstrenes kulturhistorie. I vår holdt hun foredrag om forskningen sin i en ny forelesningsrekke på Scene Domus Bibliotheca.

– Dette er en historie som rommer rasisme, sexisme, homofobi, transfobi og funkofobi, samt vold og utnyttelse, sier Orning til publikum.

– «Monsterkropper», kropper som har blitt ansett som monstrøse, har brutt forventningene om hvordan en menneskekropp skal se ut. Kroppene er ikke frastøtende i seg selv, men de blir gjort monstrøse innenfor gitte historiske, kulturelle og politiske kontekster.

– Derfor kaller vi det for monsterifisering, eller monstergjøring. Det er vi som skaper monstre.

Måtte vise frem monsterbarn

Ifølge Orning har ulike fortellinger om monstre eksistert siden før antikken.

Barn som har blitt født med synlige variasjoner eller funksjonshemminger, har til ulike tider blitt forstått som «monsterbarn». De har blitt utstilt og drept. I Europa på 1500-tallet var fattige familier gjerne avhengige av å ta betalt for å vise dem frem, eller selge dem til omreisende sirkus. Såkalte «freakshow», utstillinger av uvanlige kropper, var populære fra 1700-tallet til langt ut på 1900-tallet.

Monstre har også blitt sett på som underlige skikkelser som har varslet om katastrofer og elendighet som straff for å bryte Guds bud.  

– De har vært gjenstand for frykt, begeistring og underholdning, forteller Orning.

– På 1500-tallet sirkulerte såkalte underbøker i Europa. Det var bøker med illustrasjoner og fortellinger om monstrøse vesener, hvor de samme bildene ble resirkulert med stadig nye forklaringer og historier.

Det er vi som skaper monstre.

Sara Orning

Vitenskapens trang til å klassifisere

På 1500- og 1600-tallet ble monstre et anliggende for den fremvoksende vitenskapen. Heller enn å betrakte monstre som forbløffende og skumle vesener, ble «ekstraordinære kropper» forstått som motsatsen til, og bekreftelsen av, det normative mennesket.

– Det vil si tanken om hvordan det «ordentlige» mennesket skulle være, forklarer Orning.

– Anatomister og zoologer målte hodeskaller og skjeletter, og delte ut mer eller mindre menneskelighet, hvor noen grupper ble posisjonert nærmere dyr og monstre. Kvinner, svarte, urfolk og funksjonshemmede ble rangert som mindre verdt enn den hvite, vestlige, ikke-funksjonshemmede mannen.

Monsterifisering i dag

Bilde

– Det er dette som er kjernen i feministisk monsterforskning, slår Orning fast.

– Hvilke grupper har mer eller mindre tilgang til kategorien «menneske»? Hvem risikerer å bli monstre?

– Disse definisjonene skjer nemlig i en større kontekst av politikk og samfunnsutvikling. Hva kan en slik merkelapp legitimere? Er det en slags kollektiv dehumanisering og kanskje monsterifisering av palestinere i Gaza som gjør det mulig å ta livet av tusenvis av barn? spør Orning i foredraget sitt.

Kjønn og seksualitet er andre eksempler hvor grensedragningene er hardt bevoktet.

– På 1980-tallet ble homofile monsterifisert av konservative politikere, og beskyldt for å være pedofile. I dag blir samme retorikk brukt om transpersoner. 

Annerledeshet i barnekulturen 

– Hvilke metoder bruker du når du forsker?

– Jeg forsker på tekst i utvidet forstand. Det vil si at jeg leser både tekst, bilder og filmer, og jeg analyserer gjerne forholdet mellom dem. Deler av empirien min er monstertekster fra den tidlig moderne perioden, eller renessansen om du vil.

Orning forsøker også å forske på førstepersonsfortellinger fra personer som har blitt monsterifisert i historiske dokumenter. Men historiene om de som blir forstått som monstre er som oftest fortalt fra majoritetens side.

– Dessverre vet vi mye mindre om erfaringene til menneskene som faktisk var med i de såkalte freakshowene.

Orning ser også på hvordan monsterfortellinger blir brukt i populærkultur for barn.

– Her blir ofte historier om vampyrer og zombier metaforer for annerledesheten barn og ungdommer kan kjenne på. Moralen i disse historiene er gjerne at monstrene representerer menneskelige forskjeller som vi kan lære oss å respektere og være stolte av, sier Orning.

– Monsterhistorie er også funksjonshemmedes historie

– Hvilke teoretikere har vært viktige for feministisk monsterforskning?

– En grunnleggende tenker for feministiske monsterstudier er Donna Haraway og hennes ideer om hvordan makt virker på hvordan vi kategoriserer verden. Hun skriver at monsteret viser oss hvor grensene går – og hvor de kan krysses. Monsteret kan sånn sett tenkes som en politisk figur, som synliggjør hvem som havner innenfor og utenfor samfunnets grenser. Og så mener Haraway også at monsteret er løfterikt! Vi vet aldri helt hva det bringer. Derfor kan monsteret også bære bud om andre mulige fremtider.

– En annen viktig grein av feministisk monsterforskning handler om å se hvilke kropper som er mest utsatt for å havne i monsterkategorien. Margrit Shildrick og Rosemarie Garland-Thomson har vært nøkkeltenkere for å se monsteret i forbindelse med funksjonshemming og sårbarhet.

– Denne grenen gjorde det relevant at monsterhistorie er funksjonshemmingshistorie. Det betyr ikke at den funksjonshemmede er en monsterkropp. Men at måten funksjonshemmedes kropper har blitt konstruert på har en spesifikk historie som levde kropper.

– Og det var Ingvil Hellstrand i Monsternettverket som først brukte begrepet «feministisk monsterforskning».

Monsternettverket er en forskningsgruppe som ble grunnlagt av Hellstrand og Orning sammen med Line Henriksen og Donna McCormack i 2013.

Advarer om kikkermentalitet

Populærkulturen er et sentralt anliggende i feministiske monsterstudier.

– Mange vokser opp med en ukritisk nysgjerrighet når det kommer til monstre. For å sette det litt på spissen: de aller fleste synes det er gøy med monstre og «freaks». Frankenstein, Dracula eller Quasimodo, hvor slutter mennesket og hvor starter monsteret?

Når monstre blir representert i udelt positiv forstand i for eksempel barnelitteraturen, er Orning ambivalent.

– Jeg tror ikke vi noensinne helt kan «temme» monsterkategoriene. De er en del av monsterifiseringshistorien som har reelle konsekvenser for reelle individer. Det er det viktig å være seg bevisst, sier hun.

– Også som forskere er det etiske aspektet viktig.

Det er lett å la seg rive med av historiene om freakshow, som Lazarus Colloredo som på 1600-tallet reiste rundt med en delvis tvilling som vokste ut av magen, legger forskeren til.

– Du finner dusinvis av blogger og digitale utstillinger som skriver om disse historiene og monstrøse skikkelser med vinger og ett bein. Det er jo bra at folk er engasjert, og jeg har selv vært der, sier hun.

– Jeg vil ikke være en moralist, men det er viktig å være oppmerksom på at det er et kikkerperspektiv her også.

Orning henviser til den britiske kjønnsforskeren Margrit Shildrick, som på konferansen The Promises of Monsters i 2016 sa hun ikke ønsket å vise illustrasjoner eller bilder av monsterifiserte kropper.

– Som hun påpekte, i en kultur som fråtser i annerledeshet, hvilke behov er det dette tilfredsstiller? Vi må spørre oss: Hvem er det som stirrer og hvem er det som blir stirret på? Jeg mener noe av det viktigste i feministisk monsterforskning er å undersøke disse maktforholdene med et kritisk blikk.

Fra Høiby til Epstein 

– Du nevnte i foredraget ditt at Marius Borg Høiby mener han har blitt gjort til et monster av mediene. Jeffrey Epstein er kanskje kroneksempelet på et menneskelig monster: den pedofile seksualforbryteren og menneskehandleren. Du kalte dette for moralske monstre, som skiller seg fra kroppslige monstre, som er det du forsker på. Kan du utdype denne forskjellen?

– Ja, idéhistorikeren og filosofen Michel Foucault argumenterte for at man på slutten av 1800-tallet sluttet å tenke på monstre som avvikende kropper, men heller som dem som brøt med de moralske kodene i et gitt samfunn, forteller Orning.

Monstrøsiteten flytter seg da fra kroppen til sinnet.

– I dag er seksuelle overgripere et typisk eksempel på det.

Bilde

Usynliggjør den sosiale konteksten

Anja Emilie Kruse er kriminolog og postdoktor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi.

Sammen med professor May-Len Skilbrei har hun forsket på personer som er dømt for seksuallovbrudd. Hun bekrefter at dette er personer som eksplisitt og implisitt blir gjort til monstre i det norske samfunnet.

– Daværende justisminister Sylvi Listhaug uttalte for eksempel i 2018 at personer som begår overgrep mot barn er monstre, og at dette burde være helt uproblematisk å si, skriver Kruse i en e-post til Kilden magasin.

– Den mer subtile monstrifiseringen er den Høiby peker på: at mediene fremhever overgripernes antisosiale, manipulative eller voldelige trekk på bekostning av det som gjør dem mer menneskelige og lik oss andre.

Kruse påpeker at det er flere problemer med en slik monsterkategori.

– En slik figur kan gjøre det vanskeligere for personer som anklages eller dømmes for seksuallovbrudd å ta ansvar for skaden de har forårsaket og ønske en endring. Da må de selv plassere seg i en slik kategori. Det kan gjøre det vanskeligere å se en vei tilbake til samfunnet igjen. 

Forskeren skriver også at merkelappen i større grad kan gjøre at man mister av syne den sosiale konteksten, som holdninger, normer og kultur som kan legitimere ulike former for overgrep.

– Det kan kanskje føre til at man i mindre grad ser nødvendigheten av å forebygge på et samfunnsplan?

– Nettopp.

Kruse forklarer også at monsterforestillingen kan gjøre det vanskeligere for overgrepsutsatte å forstå at de har opplevd overgrep. 

– Den kan skygge for det faktum at gjerningspersonen kan være noen man er glad i, en far, kjæreste, lærer eller venn. Dette kan også gjelde samfunnet for øvrig, som gjør at mange som har blitt utsatt for seksuelle overgrep ikke blir trodd.