– Hva skriver du om i doktorgraden din?

– Jeg skriver om representasjon av skeive foreldre i norsk og svensk «mainstream» komedie, forteller Johanne Emilie Christensen. 

Stipendiaten undersøker to norske serier: Side om side og Aldri voksen. I tillegg til to svenske filmer: Patrik 1,5 og En underbar jävla jul. 

– I disse seriene og filmene er skeive foreldre viktige karakterer, og foreldreskapet deres er en sentral del av handlingen.

Christensen forteller at hun også utvikler en oversikt over representasjon av skeive karakterer generelt i spillefilm og fiksjonsserier i Norge og Sverige mellom 1990 og 2025. 

– Da jeg startet ville jeg se på hvordan representasjonen av skeive foreldre hadde utviklet seg, men det viste seg at det ikke er noen som har laget en oversikt over skeive karakterer generelt i norsk og svensk film- og TV-historie. 

Oversett i media

– Hvorfor valgte du å skrive om dette?

– Prosjektet vokste ut av et ubehag og frustrasjoner rundt anti-pride kommentarer i media, deler Christensen. 

Hun hevder det er mye oppmerksomhet rundt at barn må beskyttes mot Pride, men at man sjelden fokuserer på de barna som vokser opp med skeive foreldre og i skeive familier i media. 

– Mediene overser dette i stor grad, og det fikk meg til å lure på om disse menneskene er representert i kulturen. 

Stipendiaten peker på at komediesjangeren er populær i Norge og Sverige, og at sjangeren ofte bruker familien som utgangspunkt for komikk og handling. 

– Familiekomedie er «mainstream» og en «trygg» sjanger, og den er en del av den offentlige sfæren. Da lurer jeg på: Hvor går grensen for hvor mye skeivt som kan slippe inn i denne sfæren? Og hva slags handlingsrom får de skeive karakterene? Hvilken deler av skeive liv og erfaringer tillates i det kulturelle fellesskapet?

Bruker Butler og Fraser

– Hvilken kjønnsforsker eller kjønnsteoretiker inspirerer deg mest?

– Jeg bruker Nancy Frasers rettferdighetsteori. Hun skriver om hvordan kulturell annerkjennelse er like viktig som politisk og økonomisk rettferdighet for likestilt medborgerskap. 

I tillegg er Judith Butlers teorier viktig i prosjektet. 

– Jeg bruker Butler for å forstå presentasjonen av de skeive karakterene. Hvordan karakterene forhandler identitet, seksualitet, kjønn og tilhørighet innenfor heteronormative rammer. 

Christensen minner om at Fraser og Butler er uenige om hvordan en skal forstå kulturell anerkjennelse og seksualitetspolitikk, om dette er noe som tilhører den kulturelle eller politiske sfæren. 

– Jeg ser ikke noe grunn til å måtte velge den ene eller den andre. Film og TV kan forstås i lys av både kultur og politikk.

Jeg føler jeg sitter på en skattekiste kanskje ikke så mange vet finnes, fordi vi ser så mye internasjonal film. 

 

Har sett mer enn 90 filmer

– Hva er det mest spennende med forskningsprosjektet?

– Det er at jeg kan sitte og finne ut av ting, drive detektivarbeid om skeiv film- og TV-historie i Norge og Sverige.

Christensen forteller at hun har sett over 90 filmer, og like mange TV-episoder, i arbeidet med prosjektet. 

– Jeg føler jeg er på fornavn med mange norske og svenske skuespillere, ler hun. 

Stipendiaten syntes det er interessant å oppdage norsk og svensk TV og film. 

– Jeg føler jeg sitter på en skattkiste kanskje ikke så mange vet finnes, fordi vi ser så mye internasjonal film. 

Homofobi er ikke over

– Er det noe i forskningen din som har overrasket deg?

– At det allerede på 1990-tallet er en slags tanke om at homofobi er noe vi er ferdig med. 

Christensen trekker frem en scene i Desperate bekjentskaper av Svend Wam fra 1998. I scenen er det en karakter som kommer ut som homofil til en venn. Vennen reagere med å stille spørsmål ved hvorfor han ventet så lenge med å komme ut, homofobi er jo ikke er noe å bekymre seg for, det er vi som samfunn ferdig med.

– Dette ser jeg gå igjen i mange filmer og serier.

Likevel mener Christensen det finnes situasjoner og replikker i filmene og seriene som er homofobiske.

– Når filmene eller seriene annonserer at homofobi ikke er et problem, står skaperne fritt til å fortsette som de ville gjort uansett, uten å reflektere over at homofobi produseres på måter de kanskje ikke har tenkt over. De har på en måte slått fast at de ikke er homofobiske, men så reagerer jeg på ting som jeg opplever som forskjellsbehandling eller «troper».

En «trope» er et karaktertrekk eller handlingsforløp som går igjen og som speiler noen samfunnsideer, forteller Christensen. Hun trekker frem tropen «bury your gays» eller «dead lesbian syndrome» som finnes i mye amerikansk film fra 1970-tallet til i dag. 

– Tropen går ut på at skeive karakterer dør, blir syke, eller på andre måter ikke får en lykkelig slutt.

I norsk og svensk film er ikke denne tropen like fremtredende, men det finnes en «the straight gays»- eller assimilerings-trope, som går ut på at skeive karakterer lever som om de skulle vært heterofile, bare med en partner av samme kjønn. 

– Skeive karakterer blir på denne måten apolitiske, men skeive liv er i høy grad politiske.

Lesehest

– Leser du fagbøker som ikke er relevant for doktorgraden din?

– Jeg er en lesehest, det har jeg alltid vært!

Christensen forteller at det arrangeres feministisk lesegruppe på Universitetet i Agder. 

– Vi er forskere fra hele universitetet som møtes en gang i måneden.

Vårens tema er økonomi og de har lest Underskudd av Emma Holten, Caliban and the Witch av Silvia Federici og A Feminist Reading of Debt av Luci Cavallero og Veronica Gago.

– Det å møtes på tvers av disipliner og å høre hvordan de fleste kan relatere det vi leser til eget arbeid er veldig berikende.

– Er det noe du er interessert i, men som du ikke tør å forske på? Hvor brenner det i feltet?

– Jeg kunne tenkt meg å se mer på hva slags perspektiver som slipper inn i majoritetsfilmer. 

Christensen hevder majoritetsfilmer, altså populære filmer som reflekterer samfunnets normer og verdier, sjeldent kan si mer enn det vi er klar over i samfunnet for å bli akseptert av majoritetsbefolkningen. 

Favoritt: Änglagård-filmene

– Det trengs mer forskning på finansieringsmulighetene til normkritisk film.  

I tillegg mener stipendiaten filmer om minoriteter må opprettholde ideene storsamfunnet har om disse gruppene:

– Filmene må handle om assimilerte minoritetsgrupper som befinner seg i et handlingsrom majoriteten kan akseptere. 

– Alt dette setter grenser for hva som kan lages, og det vil jeg forske mer på. 

– Og til slutt: Har du en favorittfilm og TV-serie?

– Änglagård-filmene. Den første er best, og så faller de ganske hardt etter det, ler Christensen. 

Christensen påpeker at serier ofte er lange med mange sesonger, og da er det flere muligheter til å trå feil. 

– Derfor liker jeg korte serier, da rekker ikke regissøren å rote så mye. Jeg liker Ligga – konsten att komma över sitt ex og Folk med ångest, korte serier med én sesong, avslutter stipendiaten.