– Se for deg et klasserom der ett barn er veldig synlig annerledes fra de andre. For eksempel at det vifter med armene, vipper på stolen og har mindre verbalt språk enn de andre.

Slik begynner lærer, forsker og spesialpedagog Marte Dalmo når hun skal forklare sin teori om «synlighetslogikk».

– Slike barn vil fort oppleve at de blir undervurdert og sett på som dummere enn de er. Hvis de er i stand til å skjule sin annerledeshet, lærer de at det er det de må gjøre, sier Dalmo. 

– Dette kalles maskering, og hvis man lykkes i å maskere, er belønningen at man ses på som kompetent. Men straffen er at man ikke får tilretteleggingen man har behov for. 

Årsaken til dette, ifølge en vitenskapelig artikkel Dalmo publiserte i tidsskriftet Disability & Society før sommeren, er at systemet som møter autistiske barn og voksne, kun anerkjenner det som er synlig. 

– Hvis man utviser en atferd som den nevrotypiske majoriteten tydelig gjenkjenner som autistisk, får man tilrettelegging, men man mister autonomi. Om man maskerer autistiske trekk og fremstår nevrotypisk, beholder man autonomi, men mister muligheten til tilrettelegging, sier hun.

– Hvis man forteller om sine erfaringer og støttebehov, så anerkjennes ikke dette av systemets portvoktere om man ikke utviser de synlige trekkene portvokterne forventer å se.

Dette er kjernen i Marte Dalmos teori om synlighetslogikk. I løpet av noen få måneder har den gjort henne til et kjent navn innenfor den internasjonale autismeforskningen.

Autister som gruppe kan i dag møte mange av de samme utfordringene som kvinner har møtt fordi medisinen var bygget rundt den mannlige kroppen.

Marte Dalmo

Forklarer hele livet

– Det tok helsevesenet nesten 30 år å finne ut at jeg var annerledes, mens de populære jentene på ungdomsskolen bare brukte noen sekunder, sa Dalmo til Utdanningsnytt våren 2025. 

Den gangen ble hun intervjuet ikke som autismeforsker, men som sent diagnostisert voksen autist som hadde overvunnet store hindringer og nå jobbet som lærer på den samme skolen der hun selv hadde blitt stemplet og utstøtt som barn.

På videregående skole førte «unormal atferd» til at hun ble tvunget til å avgi urinprøve på grunn av mistanke om narkotika-bruk. Den var negativ. Senere rømte hun hjemmefra og ble nesten plassert på barnevernsinstitusjon. 

Slik oppsummerte Utdanningsnytt Dalmos møte med systemet: «Hjelpeapparatet var der, men forstod ikke hva som lå bak atferden.»

Denne manglende forståelsen skulle Dalmos egen forskning senere bidra til å forklare. Men først ble hun lærer og tok mastergrad i spesialpedagogikk. Så publiserte hun en vitenskapelig artikkel basert på masteroppgaven.

– Nå har artikkelen bikket 16.000 visninger, noe som er usedvanlig mye for en vitenskapelig artikkel bare få måneder etter publisering, sier hun.

– Hvordan oppleves det å få så mange lesere med din første vitenskapelige artikkel?

– Det er en veldig rar opplevelse. Spesielt for en autist som aldri har vært særlig populær, for det er jo vi autister sjelden.

– Noen ganger blir forskning viktig fordi mange kan kjenne seg igjen, og føle at forskeren satte ord på noe de nesten visste fra før av, men ikke hadde funnet ordene til å beskrive. Kan det kanskje sies om din artikkel?

– Det kan man mildt sagt si. Det er veldig logisk når man først ser det og får satt ord på det. Jeg får masse meldinger fra autister som har lest artikkelen og flere har sagt at «dette forklarer hele livet mitt».

Det er et frigjøringsprosjekt å skape forståelse for nevrodivergens i skolen og samfunnet.

Karianne Skovholt

Vil forandre systemet

Bilde

Dalmo planlegger å gå videre med doktorgrad og videre forskning. Artikkelen hennes bygger på kvalitative intervjuer med ni informanter.

– Er det en risiko for at ditt utvalg av informanter kan ha bidratt til å gi svar som i større grad stemmer med nevromangfoldstankegang enn hva som ville vært tilfelle i et helt representativt utvalg?

– Det er vel alltid en risiko for at utvalget påvirker funnene. Men jeg har kontaktet mulige informanter direkte og lagt vekt på å også få med personer som ikke identifiserer seg med nevromangfoldstenkning.

I artikkelen skriver Dalmo at utvalget ikke er ment å være representativt, men at hun ser funnene som «et solid kvalitativt grunnlag for videre forskning».

– Jeg hadde ventet mye motstand fra helsepersonell som er vant til å tenke mer konservativt om autisme, men tilbakemeldingene har utelukkende vært positive og mange sier det har fått dem til å tenke nytt om egen praksis, sier Dalmo.

Inntil videre har hun ikke fått noen stipendiat-stilling, men hun er likevel i gang med mer forskning. Hun samarbeider med flere andre forskere som er interessert i å bringe frem nye perspektiver på autisme. En av disse er Karianne Skovholt ved Universitetet i Sørøst-Norge, som er professor i norskdidaktikk. 

– Jeg er samtaleforsker, og resten av min forskningskarriere vil jeg bruke til autismeforskning, sier Skovholt, som selv har et autistisk barn. 

– Det er et frigjøringsprosjekt å skape forståelse for nevrodivergens i skolen og samfunnet.

Det meste av karrieren har hun forsket på interaksjoner i klasserommet. Det skal hun fortsette med, men nå med fokus på autistiske elevers interaksjoner. 

– Marte viser hvordan autister som maskerer, spesielt kvinner, ikke får støtte fordi de autistiske trekkene ikke er synlige. Da mener jeg det er viktig å undersøke hvordan vi kan forandre systemet slik at disse autistene likevel fanges opp og får støtte.

Dalmo og Skovholt skal samarbeide om å forske på hvordan lærere og andre som jobber med autistiske barn og voksne kan øke sin fortolkningskompetanse.

– Påståtte mangler når det gjelder evne til å kommunisere er helt sentrale i diagnostisering av autisme. Og typisk har støtteapparatet fokusert på å bedre autistenes evne til kommunikasjon. Vi vil heller se på hvordan kommunikasjonspartnerne kan bli bedre til å fortolke autistisk kommunikasjon, sier Skovholt.

– Forskning viser at autistiske elever fungerer bedre når samtalepartnere har mer innsikt i autistisk kommunikasjon.

Bilde

Kjønnet diagnoseskjevhet

Det har alltid vært langt flere gutter enn jenter som har fått autisme-diagnoser i ung alder. I senere år har imidlertid et stort antall kvinner fått autisme-diagnoser i voksen alder. 

I forskningen har det vokst frem en forståelse av at den skjeve kjønnsfordelingen i diagnostisering ikke trenger skyldes at flere gutter enn jenter er autistiske. Snarere kan det skyldes at autistiske jenter er flinkere enn gutter til å «maskere» sine autistiske trekk.

– De jeg intervjua som var oppvokst med mannlig kjønnsidentitet, hadde gjerne mer synlige autistiske trekk. De som var oppvokst som kvinner maskerte gjerne mer, sier Dalmo.

Nyere forskning viser at maskering ofte ledsages av andre problemer. Ifølge en ny norsk studie inkluderer dette «utmattelse, sosial angst, depresjon og ufrivillig skolefravær.»

Dalmos teori om synlighetslogikk kan dermed skape en helhetlig forståelse av ulike ting man allerede vet om maskering, dens konsekvenser, og de store kjønnsforskjellene i diagnostisering:

– Jenter, som i større grad oppdras til å tilpasse seg, blir flinkere til å maskere og får dermed ikke støtte og tilrettelegging. Gutter, som i mindre grad maskerer, får oftere diagnoser og dermed støtte og tilrettelegging, men mister autonomi.

Dalmo er også involvert i det nye prosjektet Autistic at Work, ledet av Linda Lai, BI-professor i organisasjonspsykologi og ledelse. 

– Vi skal gjennomføre første delstudie om veldig kort tid, der vi blant annet skal teste hovedmekanismene i synlighetslogikken ved hjelp av eksperimentbasert og kvantitativ metode og et stort utvalg. Vi vil også analysere eventuelle kjønnsforskjeller, både når det gjelder kjønn på autist og på den som observerer eller vurderer, skriver Lai i en epost.

Parallell til kvinnehelse

I sin artikkel beskriver Dalmo hvordan flere av informantene har opplevd å ha alvorlige helsetilstander uten å få nødvendig behandling eller smertelindring til tross for å ha formidlet sine behov muntlig til helsepersonell. Siden de ikke uttrykte smerte på den måten helsepersonell forventet, fikk de heller ikke hjelp. 

Andre var blitt utsatt for omfattende tvang i psykiatrien etter å ha blitt feildiagnostisert. I artikkelen sin forklarer Dalmo dette slik: «Her fungerer synlighetslogikk som tvangspraksis. Siden autistisk angst og stress ikke uttrykkes som forventet, eskalerer systemet kontroll heller enn støtte og produserer sykluser av traumer og ytterligere dysregulering.»

Om man har kjennskap til det voksende feltet kvinnehelse, er parallellene åpenbare: Akkurat som kvinner har blitt nektet adekvat helsehjelp fordi det mannlige har blitt sett som universelt, blir autister nektet adekvat helsehjelp fordi det nevrotypiske ses som universelt.

– Jeg ser en tydelig parallell der. Autister som gruppe kan i dag møte mange av de samme utfordringene som kvinner har møtt fordi medisinen var bygget rundt den mannlige kroppen, sier Dalmo.