– Det er ikke ofte man får se justisministre gråte i møter, men på menneskehandelfeltet var det slikt som kunne skje. Det var masse sterke følelser.

May-Len Skilbrei snakker om perioden da begrepet «menneskehandel» kom i bruk tidlig på 2000-tallet. Hun var selv til stede i Oslo Militære Samfund, da Justis- og politidepartementet lanserte handlingsplanen med tittelen «Handel med kvinner og barn» i 2003. 

Denne hendelsen skulle hun snart betrakte som en lansering ikke bare av en spesifikk rapport, men av et begrep som snart dominerte det retts- og politikkområdet hun hadde begynt å forske på et tiår tidligere. 

I 2003 trådde også FN-protokollen om menneskehandel i kraft, og Stortinget vedtok å innføre et eget forbud mot menneskehandel i straffeloven.

– Menneskehandelbegrepet kom liksom som en kule inn i prostitusjonsfeltet, og det var lite kunnskap, så jeg tenkte det var nødvendig å rydde opp. Derfor bestemte jeg meg for å skrive en bok om menneskehandel. 

Boka ble imidlertid utsatt på grunn av annen forskning som skulle gjøres. 

– Og nå har hele menneskehandelfeltet forandret seg dramatisk.

Vi kommer tilbake til hvordan dette feltet har forandret seg gjennom de siste 23 årene. Men la oss først gå enda litt lenger tilbake i tid, til hvordan May-Len Skilbrei begynte å forske på kjøp og salg av sex.

Menneskehandel er et politikkfelt hvor det er investert enorme summer penger, men det har gitt lite konkrete resultater

May-Len Skilbrei

Fra renhold til teletorg

Hun var den første i sin familie som tok høyere utdanning.

– Moren min var renholder, og jeg var med henne på jobb. Jeg kommer fra en lang rekke av kvinner som har jobbet med renhold, i butikk og på fabrikk.

På slutten av 1980- og begynnelsen av 90-tallet var det ikke lett å leve bare på studielånet. May-Len Skilbrei fulgte derfor familietradisjonen og tok deltidsjobb som renholder. I 1992 hadde hun en renholdsjobb hun ikke trivdes med. 

– De jeg vasket etter fikk meg til å føle meg så liten ved måten de pliktskyldigst vekslet noen ord med meg og ga meg instrukser om hvordan jeg burde gjøre jobben min. Når jeg så en annonse i Aftenposten for teletorgvertinner, hoppet jeg på den sjansen. Jeg gikk ikke en gang tilbake for å hente joggeskoene mine i skapet.

«Teletorg er en teletjeneste lansert i Norge i 1990, som omfatter kjøp og salg via telefon eller PC». Dette kan man lese i en artikkel hos Store norske leksikon, som ikke ser ut til å være nevneverdig redigert siden den gang leksikonet var trykket på papir.

Teletorg-tjenestene eksisterer fortsatt, men har skrumpet i omfang takket være smarttelefoner og sosiale medier. På 1990-tallet kunne teletorgannonsene gå over flere avissider. Mest pirrende var gjerne annonsene i Dagbladet, for tjenester som skulle sette innringere i kontakt med «en partner som passer for deg» eller «spennende kontakter hele døgnet».

Bilde

«Dere sitter på en gullgruve, jenter»

– 28 kroner i minuttet eller noe sånt kosta det å snakke med meg. Og vi vertinnene skulle snakke så sakte som mulig, holde folk på tråden og skape et inntrykk av at det faktisk fantes kvinner vi kunne sette dem i kontakt med, sier Skilbrei.

Men kvinnene fantes sjelden. Nesten alle innringerne var menn som ville møte kvinner. Menn som ville møte menn hadde egne numre å ringe til.

– Så da satt vi der og leste opp annonser fra oppdiktede damer som gjerne ville komme i kontakt med menn. Men vi oppdaget også at ikke alle annonsene var oppdiktet.

Kvinnen som drev teletorg-tjenesten var nemlig ikke bare ute etter å tjene penger på svindyre tellerskritt. (Før ubegrenset antall samtaler mot en fast pris ble normen for telefonabonnementer, betalte man en viss takst for tiden man ringte; dette ble kalt tellerskritt). 

– Det er vanskelig å skjønne akkurat hva hun drev med, for hun er det mest mystiske mennesket jeg noen gang har møtt. Men hun rekrutterte i hvert fall til prostitusjon, og hun forsøkte aktivt å rekruttere oss som jobbet med teletorg over til sine andre geskjefter.

For Skilbrei skapte disse rekrutteringsforsøkene en varig forskningsinteresse.

– «Dere sitter på en gullgruve, jenter, bruk den mens den enda er verdt noe.» Det var en slags yndlingsfrase hun hadde. Alle som jobba med denne teletorgtjenesten var kvinner i 20-årene, og sjefen syntes oppriktig det var bortkasta hvis vi ikke ville bruke kropp og utseende til å tjene større penger.

Selv om jeg studerte «valget» om å selge sex, ser jeg også på prostitusjon som mye mer enn et valg

May-Len Skilbrei

Servelat og sex-salg

Skilbreis hovedgeskjeft var å studere. Først et avbrutt jusstudie, så sosiologi. Erfaringen med å bli forsøkt rekruttert til prostitusjon ble utslagsgivende for temavalg til hovedfagsoppgaven.

– Det er ikke sånn at noen en dag sitter og arbeider med studiene og plutselig tenker «Kanskje jeg skal selge sex?», sier hun

– Det å oppleve randsonen av prostitusjonsmarkedet på nært hold gav meg både forståelse for, og nysgjerrighet på, hvordan grenser kan bygges ned. Det kan føre til at kommersiell sex normaliseres slik at man til slutt velger å selge sex.

I 1994 gjorde hun feltarbeid i ett år, på gata og på «massasjeinstitutter». Hun snakket i time etter time med kvinner som solgte sex, gled inn i instituttenes sosiale miljøer og takket ja da hun ble spurt om å sitte noen timer i resepsjonen og svare på telefoner.

I 1998 gav hun ut boka Når sex er arbeid: En sosiologisk analyse av prostitusjon på massasjeinstituttene, som bygget på hovedfagsoppgaven. Her er den sosiologiske analysen vevd sammen med beskrivelser av hvordan hun personlig opplevde feltarbeidet, og hvordan det fikk henne til å tenke nytt om sin egen bakgrunn.

I boka forteller Skilbrei om da hun 16 år gammel var på jobbintervju til en stilling i en dagligvarebutikk. Der fikk hun beskjed om at unge søte jenter som henne måtte plasseres bak delikatessedisken. 

Sjefen formidlet nokså tydelig at det å flørte med mannlige kunder var en god metode for å selge mer servelat. Slike opplevelser satte Skilbrei i sammenheng med hvorfor noen velger å selge sex:

«Denne erfaringen belyser hvordan jenter tidlig lærer å spille på sitt kjønn for å oppnå fordeler, og at de blir bedt om å gjøre det. Dette skjer kanskje ikke alle, og hvordan en blir oppmerksom på sin status som seksualobjekt, vil kunne ha betydning for mulighetene for prostitusjonsdebut,» skrev hun.

Vold mot menn forstås som normalt, nærmest som en naturtilstand

May-Len Skilbrei

Bilde

Å selge sex, eller vaske doer

Skilbrei gikk snart videre til doktorgrad, og denne gangen handlet det om en annen gruppe hun hadde personlige forbindelser til: renholdsarbeidere. Eller kan man kanskje bruke eldre betegnelser som «vaskehjelp»? Den forskjellen er ikke uvesentlig, og spiller en viktig rolle i Skilbreis forskning om gruppen.

– Det med å si «renholdsarbeider» i stedet for vaskedame skulle være del av en profesjonalisering og heve statusen til yrkesutøverne. Men selv opplevde de det ofte motsatt, sier hun.

Det handlet ikke bare om ord, men også om arbeidsforhold. For eksempel innebar profesjonaliseringen og standardiseringen av renholdsyrket at man ikke lenger kunne vaske på kvelden når alle andre hadde gått hjem.

– Det var upraktisk for mange, fordi man ikke lenger kunne ta med barn på jobb. Og det å vaske mens alle andre var på jobb, førte til at man ble mer direkte konfrontert med sin lave status, sier Skilbrei.

Det var nettopp denne lave statusen som vekket interessen hennes for å forske på renholdsarbeiderne.

– En ting gjentok seg stadig i samtalene med kvinner som solgte sex: de sa at «i det minste vasker jeg ikke doene til folk». Det er klassisk at folk som blir stigmatisert gjerne sparker nedover, og interessant at folk som selger sex mener at folk som vasker doer er under dem selv i hierarkiet.

– Jeg sier ikke at jeg er enig, men jeg ble i hvert fall interessert i å finne ut hvordan det oppleves å tilhøre en gruppe som gjerne rangeres på bunnen av det lovlige arbeidslivet.

Menneskehandel og virkelighet

Skilbrei har publisert mye og vært innom mange ulike temaer, som oftest med et kjønnsperspektiv. 

– Jeg regner meg som kjønnsforsker, sier hun.

Problematikk knyttet til salg av sex har vært et hovedtema. Og samme år som hun disputerte, i 2003, ble altså konseptet menneskehandel lansert i Norge.

– Menneskehandel er et politikkfelt hvor det er investert enorme summer penger, men det har gitt lite konkrete resultater. I gjennomsnitt har det kommet litt over to dommer for menneskehandel i året, sier hun.

– Noen år er det flere dommer, da er det gjerne fordi politiet kommer over et større sakskompleks. Så kan det være flere år helt uten saker.

I boken hun nettopp gav ut nyanserer hun dette ved å vise til at lover og justispolitikk også har andre formål enn å føre til dommer. Og hun viser til at etterforskinger av mulig menneskehandel også fører til dommer for andre lovbrudd. Hun etterlater likevel liten tvil om at hun er svært skeptisk til hele konseptet menneskehandel:

– Det foregår masse utnytting, både i prostitusjon og i deler av arbeidslivet. Men det er ikke så lett å knytte ofrenes faktisk problemer til begrepet menneskehandel, verken juridisk eller i folks forestillingsverden, sier Skilbrei.

Hennes samarbeidspartner Synnøve Jahnsen har oppsummert problemet slik:

– Politiet leter etter verdige ofre, men ingen prostituerte synes å være gode nok, med mindre de ble kidnappet og låst inne i en kjeller. Det er et stort gap mellom den styrende ideologien og den kaotiske virkeligheten politiets innsats foregår i, der menneskeskjebner er mer sammensatt og fortellingene mer komplisert.

Les mer: Sexkjøpsloven rammer innvandrede kvinner

En forbannet plikt

– Jeg tenker det er forskerens forbannede plikt å ikke automatisk være på samme side som storsamfunnet. Når veldig mange er helt sikre på hva som er riktig, bør forskeren problematisere premissene og spørre «Hva hvis det er annerledes?», sier Skilbrei.

I sin nye bok argumenterer hun for at Stortinget ikke ville ha vedtatt forbudet mot kjøp av sex i 2008 om det ikke var for at konseptet menneskehandel skapte en ny innramming av prostitusjon som noe enda mer truende enn tidligere.

Skilbreis skepsis til sexkjøpsloven har gjort henne kontroversiell i feministiske kretser. Noen få år før sexkjøpsloven havnet hun i en avis-disputt med kriminologi-professor Cecilie Høigård. Det kom etter at Høigård oppfattet utsagn fra Skilbrei som kritikk av boka Bakgater, som Høigård gav ut sammen med Liv Finstad i 1986. 

Dette var boken som lanserte prostitusjonsforskning i Norge. Høigård og Finstad ville flytte ansvaret over fra kvinnene som solgte sex til mennene som kjøpte. Høigård skal være opphavskvinnen for begrepet «horekunde» og har engasjert seg sterkt for å motvirke prostitusjon ved å ansvarliggjøre kjøperne.

Da Skilbrei kom inn i feltet på 1990-tallet kunne hun ses som en utfordrer mot den feministisk orienterte prostitusjonsforskningen. Den forsto ikke «valget» om å selge sex som et reelt valg, og den forsto det å kjøpe seksuelle tjenester som vold utøvet av menn mot kvinner. 

– Selv om jeg studerte «valget» om å selge sex, ser jeg også på prostitusjon som mye mer enn et valg. Som sosiolog er jeg alltid opptatt av at valg gjøres i en kontekst av strukturelle forutsetninger og kulturelle forestillinger.

Også i dag oppfatter Skilbrei den internasjonale prostitusjonsforskningen som sterkt preget av polarisering, mellom de som forstår kjøp av sex som vold, og de som forstår salg av sex som arbeid.

– Det finnes selvsagt mellomposisjoner også, men polariseringen er likevel ødeleggende. Mye kompleksitet blir borte i forsøket på å forstå omsetningen av seksuelle tjenester enten som vold eller som arbeid på lik linje med annet arbeid.

Bilde

Når staten tar frem slegga

– Om det er abort, seksuelle overgrep mot barn eller andre ting, så har jeg alltid blitt interessert i temaer som vekker sterke følelser, sier Skilbrei.

– Finnes det et mer grunnleggende spørsmål eller en grunnleggende interesse som ligger under de mange ulike temaene du har forsket på?

– Grunnleggende er jeg vel interessert i hvordan samfunnet regulerer og intervenerer i forhold som både er veldig personlige og veldig offentlige på samme tid. Staten har masse virkemidler for å forsøke å styre folks handlinger, men strafferetten er slegga. Hva skjer når staten bruker sitt kraftigste virkemiddel i møte med veldig personlige handlinger?

I boka hun nettopp har gitt ut er Skilbrei opptatt av at begrepet menneskehandel, og bruken av det, har forandret seg etter at det ble innført i 2003. I begynnelsen ble det nesten utelukkende benyttet til å etterforske og påtale kriminalitet knyttet til salg av sex.

Etter hvert har menneskehandel i større grad blitt benyttet om arbeidslivskriminalitet. Det har ført til at den juridiske bruken har fjernet seg litt fra hvordan offentligheten forstår menneskehandel.

– I Norge tenker vi at prostitusjon grunnleggende er dårlig, mens arbeid grunnleggende er bra. Da blir det lett å se en person som bakmann for menneskehandel hvis han utnytter noen til å selge sex. Men det er mye vanskeligere hvis «bakmannen» har en legitim bedrift og kanskje til og med er medlem av NHO.

– Prostitusjonsforskningen har dødd ut

– Hva forskes det for lite på?

– Vold mot menn, som utgjør en klar majoritet av all vold. Det jeg kaller «bindestrekvold» blir forstått som politiske problemer som må løses. Derfor finnes det forskningsmidler. Men vold mot menn forstås som normalt, nærmest som en naturtilstand. 

– Derfor blir ingen politikere gjort ansvarlige for at menn begår vold mot menn. Det vi bare kaller «vold» forblir en svart boks.

Mye har endret seg siden Skilbrei begynte sin forskningskarriere, etter å ufrivillig ha kommet i kontakt med prostitusjonens randsone. Feltarbeidet på massasjeinstituttene kan synes som en fjern, tilbakelagt fortid når man står på Domus Juridicas takterrasse med det hun selv beskriver som Oslos beste utsikt. 

Men også der finnes det påminnelser, om fortiden og kriminaliteten. Mens vi sitter og prater i et møterom midt mellom Skilbreis kontor og nevnte takterrasse, mener telefonen jeg bruker til å ta opp samtalen at vi befinner oss inne i lokalet til en solariumskjede.

I virkeligheten har solariumskjeden et lokale rett ved inngangen til det juridiske fakultetets nyeste bygg, der Skilbrei altså har fått plass på toppen.

– Det har vært flere saker med prostitusjon og voldtekt i tilknytning til solarier. Når man har et lokale midt i sentrum og det ikke er overvåking inne på rommene, kan man tiltrekke seg mye rart, sier hun.

Fra toppen av Domus Juridica kan man også se SAS-hotellet på Holbergs plass. 

– Baren på toppen der pleide å være et sted hvor kvinner som solgte sex og kundene deres fant hverandre.

I dag er slike forhandlinger mindre synlige for allmenheten, og foregår ofte digitalt. Samtidig vies prostitusjonen lite oppmerksomhet fra forskere.

– Prostitusjonsforskningen i Norge har dødd ut. Det har aldri vært mye, men det var en del i forkant av sexkjøpsloven. 

Dette ser hun i sammenheng med politisk ansvarliggjøring.

– I Norge anses prostitusjonsproblemet som løst med sexkjøpsloven. Hvis det skjer en razzia og kommer en påtale for menneskehandel eller hallikvirksomhet, så er det på nyhetene, men det forsvinner raskt igjen. Det er fordi prostitusjon ikke oppfattes som et politisk problem og ingen politikere stilles til ansvar.

Helt fullstendig utdødd er prostitusjonsforskningen kanskje ikke. I hvert fall arbeider Skilbrei selv med en bok som skal sammenstille den viktigste kunnskapen på feltet, litt på samme måte som hun nettopp har gjort med menneskehandel.