I løpet av 1950-tallet utviklet Norsk Kvinneforbund et sterkt engasjement for kvinner i koloniserte land og for antikolonial frigjøringskamp. Dette bygger på politiske idéer vi ofte forbinder med det radikale 60-tallet. Norsk Kvinneforbunds internasjonale solidaritetsarbeid på 1950-tallet utfordrer derfor antakelsen om det spesifikke ved 1960-tallets radikalisme. I min masteroppgave så jeg på hvordan Norsk Kvinneforbund forstod kvinners frigjøring som en internasjonal kamp, der avkolonisering var en viktig komponent.

Norsk Kvinneforbund var en venstreorientert kvinneorganisasjon som ble etablert i 1948. I perioden etter andre verdenskrig stod spørsmålet om hvordan man kunne skape varig fred sentralt for mange, og for kvinnene i Norsk Kvinneforbund var en sentral del av svaret internasjonalt samarbeid og solidaritet mellom kvinner verden over. Gjennom Women’s International Democratic Federation (WIDF) inngikk Norsk Kvinneforbund i et transnasjonalt nettverk av kommunistiske og sosialistiske kvinner fra både kapitalistiske, sosialistiske og koloniserte land. Norsk Kvinneforbund representerte dermed i sin samtid en ny type kvinneorganisasjon hvor kvinnefrigjøring og fredsarbeid gikk hånd i hånd med antikoloniale frigjøringskamper. 

Det lange 60-tallet

For å kontekstualisere funnene mine tok jeg utgangspunkt i det teoretiske rammeverket «det lange 60-tallet». Rammeverket går ut på å forstå de radikale og sosiale omveltningene på 1960-tallet som en del av en lengre utvikling som kan ledes tilbake til hendelser på 1940- og 1950-tallet. Tidligere forskning legger særlig vekt på tre formende hendelser på midten av 50-tallet som del av den innledende fasen til «det lange 60-tallet»; den algeriske revolusjonen, den ungarske revolusjonen og Suez-krisen. 

I en periode da mange kolonier kjempet for uavhengighet, og aktører i det globale sør søkte en alliansefri politikk som brøt med den kalde krigens todeling av verden, ble den algeriske revolusjonen i 1954 et viktig symbol på antikolonialisme og mostand mot europeiske stormakters hegemoni. Samtidig bidro Suez-krisen og den ungarske revolusjonen, begge i 1956, til å svekke de to politiske ideologiene som hadde preget den etablerte venstresiden: Sovjet-orientert kommunisme og vestlig sosialdemokrati. For mange vestlige aktører ble det tydeligere at den eksisterende verdensstrukturen ikke klarte å holde tritt med etterkrigstidens endringer. Utover på 1960-tallet vokste det frem en ny internasjonale venstreside som i økende grad hentet inspirasjon fra antikoloniale frigjøringskamper i det globale sør. Denne utviklingen kom også til uttrykk i Norsk Kvinneforbunds arbeid. 

Kursendring på 50-tallet

Et av mine hovedfunn handlet om utviklingen i Norsk Kvinneforbunds internasjonale arbeid på midten av 1950-tallet. Fra å være orientert mot fredsarbeid avgrenset til Europa tidlig på 50-tallet, fikk organisasjonens arbeid et økende antikolonialt preg hvor det også ble større fokus på kvinner i koloniserte land i andre halvdel av 50-tallet. Gjennom korrespondanse, delegasjonsreiser, og deltakelse på internasjonale konferanser arrangert av WIDF, fikk de norske kvinnene kontakt med aktører og andre kvinneorganisasjoner verden rundt.   

Denne utviklingen sammenfalt med den innledende fasen til «det lange 60-tallet», og særlig den algeriske revolusjonen ble sentral i min studie. Norsk Kvinneforbund sin støtte til algeriske kvinner viser hvordan organisasjonen sluttet opp om forestillingen om en ny verdensorden fri fra den kalde krigens todeling og vestlige dominans. Samtidig avdekket denne støtten et paradoks i Norsk Kvinneforbund sitt arbeid, for til tross for et overordnet fokus på fred og nedrustning, godtok organisasjonen også væpnet frigjøring som middel. Støtten til Algerie utfordrer dessuten idéen om at internasjonalt solidaritetsarbeid først vokste frem på 1960-tallet. Som oppgaven viser, arbeidet allerede Norsk Kvinneforbund på 1950-tallet med en Algerie-komité som samlet inn penger til algeriske kvinner og barn. 

Solidaritetsarbeidet tydeliggjorde også at Norsk Kvinneforbund var mer politisk selvstendig enn jeg først antok. I en periode da antikommunisme preget norsk politikk, ble organisasjonen av mange ansett som en kommunistisk dekkorganisasjon, blant annet på grunn av dens ideologiske tilknytning til venstresiden og relasjon til Sovjetkvinnenes antifascistiske komité. Imidlertid viser Norsk Kvinneforbund sin støtte til den ungarske revolusjonen, at organisasjonen ikke alltid fulgte Sovjetunionens politiske linje. På bakgrunn av dette forstår jeg heller Norsk Kvinneforbund som en del av den fremvoksende internasjonale venstresiden.

Banebrytende feministisk solidaritet

Noe av det mer spennende ved masteroppgaven er hva den sier om kvinner som historiske aktører. Norsk Kvinneforbund er en understudert organisasjon, men organisasjonens internasjonale solidaritetsarbeid på 1950-tallet viser til omfattende feministisk aktivitet og organisert solidaritetsarbeid med verdens kvinner i en «glemt» periode mellom den første og andre feminisme-bølgen. Masteroppgaven bidrar dermed til å synliggjøre mindre kjente aktører og til å utvide den etablerte historiefortellingen. 

Ved å se Norsk Kvinneforbunds internasjonale solidaritetsarbeid i lys av «det lange 60-tallet», viser jeg i masteroppgaven at organisasjonens arbeid reflekterte den internasjonale utviklingen i samme periode. Følgelig konkluderer jeg med at solidariteten med kvinner i koloniserte land og antikoloniale frigjøringskamper utgjør den tydeligste røde tråden i organisasjonens virksomhet på 1950-tallet. Norsk Kvinneforbunds solidariske arbeid var banebrytende for sin tid og står igjen som et norsk bidrag til de radikale bevegelsene som utgjorde den innledende fasen av «det lange 60-tallet».