Hopp til hovedinnhold

Med nytt blikk på kvinneforskningens opprinnelse

Med nytt blikk på kvinneforskningens opprinnelse

Oppsto norsk kvinneforskning som et resultat av feminisme, aktivisme og opprør? Eller var den et produkt av sosialdemokrati og velferdsstat? Nå har fem kjønnsforskere undersøkt kvinneforskningens opprinnelse.

19.11.2026
Tone Brekke er en av fem forfattere av en ny bok om kvinneforskningens historie i Norge, fra begynnelsen og frem til 1990-tallet. Foto: Åsmund Borgen Gjerde

Trump-tilhengere, sløseriombudsmenn, Subjekt-lesere og Aftenposten-kommentatorer har mange ankepunkter mot kjønnsforskningen. Ett av ankepunktene er at den skal være aktivistisk. Et annet at den skal være importert fra USA. 

Man skulle kanskje tro at dette så veldig annerledes ut fra et feministisk perspektiv, men slik er det ikke nødvendigvis. 

– Den amerikanske feministen Jo Freeman holdt foredrag på Blindern i 1970. Det førte til fremveksten av nyfeminismen i Norge, og nyfeminismen skapte kvinneforskningen.

Slik beskriver Tone Brekke den dominerende forståelsen av hvordan kvinneforskningen (som var utgangspunktet for det som fra 1990-tallet ble kalt kjønnsforskning) oppsto i Norge.

– Denne fortellingen om kvinneaktivismens historie i Norge har blitt nesten mytisk. Og vi finner den også i flere av bøkene som har kommet ut om dette temaet de siste årene, sier Brekke. 

Hun er førstelektor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK) ved Universitetet i Oslo (UiO). Sammen med Beret Bråten, Kristin Engh Førde, Sunniva Àrja Tobiasen og Helene Aarseth gir hun nå ut boken Da kvinneforskningen ble til. Den stiller spørsmål ved fortellingen om kvinneforskningens aktivistiske og amerikanske røtter.

Kvinneforskning, kjønnsforskning og feminisme

Konseptet «kjønnsforskning» oppsto på 1990-tallet, med utgangspunkt i det som hittil hadde blitt kalt «kvinneforskning».

Kvinneforskningens begynnelse regnes gjerne til 1970-tallet, og forstås ofte som et produkt av nyfeminismen.

Forfatterne av den nye boken Da kvinneforskningen ble til stiller spørsmål både ved når kvinneforskningen kan sies å ha oppstått, og ved forholdet mellom kvinneforskning og nyfeminisme.

Nyfeministene var navn på en rekke feministiske grupper som ble dannet flere steder i Norge i 1970–71.

Mer generelt brukes nyfeminisme ofte som et navn på den nye feminismen som oppsto rundt 1970 og som på mange måter var mer radikal enn hva tidligere kvinnebevegelser hadde stått for.

«1968» brukes ofte som en fellesbetegnelse på de mange nye radikale bevegelsene og ideene som oppsto på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet. Det inkluderer gjerne FNL-grupper (Vietnam-bevegelsen), hippier, ml-bevegelsen (SUF-ml, AKP-ml m. fl), nyfeminismen, samt den nye, mer åpne og radikale homobevegelsen som i Norge forbindes med Kim Friele.

Blant forfatterne av Da kvinneforskningen ble til er Kristin Engh Førde, som er direktør for Kilden kjønnsforskning. Førde har ikke vært involvert i arbeidet med denne artikkelen.

Mitt engasjement i kvinneforskning sprang direkte ut av at jeg engasjerte meg i Nyfeministene i 1972.

Kari Melby

Kvinneforskningens sosialdemokratiske røtter

Forfatterne påpeker flere momenter som ikke stemmer med den «mytiske» fortellingen om hvordan nyfeminisme gav opphav til kvinneforskningen:

Harriet Holter var kanskje den fremste pioneren i norsk kvinneforskning. Allerede i 1959 bidro hun til å etablere Avdeling for forskning på familie og ungdom ved Institutt for samfunnsforskning. I 1962 var hun medforfatter av den norsk-svenske bokutgivelsen Kvinnors liv och arbete. Svenska och norska studier av ett aktuelt samhällsproblem. 

I januar 1964 vedtok Arbeiderpartiets sentralstyre å danne en komitè for å «utrede spørsmålet om kvinnens stilling i samfunnet».

– I denne komiteen satt noen veldig strategisk viktige personer, forteller Tone Brekke, og fortsetter:

– Det var tidlige kvinneforskere, og sentrale folk i utbyggingen av etterkrigstidens velferdsstat. Dette bidrar til at vi tar et litt annet perspektiv enn å bare se på «1968», ungdomsopprør og nyfeminisme som utslagsgivende for kvinneforskningen.

Bilde
Tone Brekke på kontoret
Tone Brekke på kontoret på Senter for tverrfaglig kjønnsforskning. Det som på 1970-tallet ble kalt kvinneforskning utgjør opphavet til det som i dag kalles kjønnsforskning. Foto: Åsmund Borgen Gjerde

Komitèen ble ledet av statsminister Einar Gerhardsen. Harriet Holter og Åsa Gruda Skard var også med. I 1965 la komitèen frem sitt arbeid i rapporten Kvinnens plass er hvor?, som ifølge forfatterne av Da kvinneforskningen ble til hadde «betydelig innslag av forskning» og tilbakeviste den da utbredte ideen om at kvinner faktisk var likestilt.

– I dagens akademia lever man langt på vei i en angloamerikansk kunnskapsverden, og det gjør at man har lett for å akseptere ideen om at kjønnsforskningen var «importert» fra USA. Men vi finner at den i stor grad har norske og nordiske røtter, sier Brekke.

I tillegg til samfunnsfagene var litteraturvitenskap, historie og jus blant fagene der kvinneforskningen tidlig gjorde sitt inntog. I den tidlige fasen var synliggjøring et hovedpoeng: å vise frem kvinnene som mannsdominansen hadde gjort usynlige, samt vise hvordan kvinner ble påvirket av den mannlige dominansen.

Selve innholdet i den tidlige kvinneforskningen finner man relativt lite om i Da kvinneforskningen ble til. Den viktigste empirien boka bygger på er dybdeintervjuer med et utvalg av de tidlige kvinneforskerne.

– En viktig motivasjon for å skrive boka var å få intervjuet flere av de viktigste aktørene mens de fortsatt har anledning til å dele sine erfaringer, sier Brekke.

Forfatterne er opptatt av de tidlige kvinneforskernes egne motivasjoner og opplevelser, samt å analysere disse i møte med institusjonelle strukturer.

Bilde
Hanne Marie Johansen
Hanne Marie Johansen er glad for at det utgis en bok om kvinneforskningens historie, men hun er kritisk til dens tolkning av kvinneforskningens opprinnelse. Foto: Privat

Skeptiske til nytolkning

Hanne Marie Johansen er professor i humanistisk kjønnsforskning ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Bergen. Hun er svært positiv til at det utgis en bok om kvinneforskningens historie, og vil vurdere å bruke den som pensum.

– Jeg underviser på et emne om likestilling og mangfold. Her har vi en blokk om kvinnekampens historie i Norge, og sammenhengen mellom aktivisme og forskning er et sentralt tema, sier Johansen.

Hun er imidlertid skeptisk til forfatternes forsøk på delvis å avvise det som er gjengs oppfatning: at det fra omkring 1970 har vært tett forbindelse mellom feministisk aktivisme og kvinneforskningens fremvekst.

– Hvis man leter med lys og lykte vil man sikkert finne empiri som kan underbygge at også andre faktorer enn aktivisme bidro til å skape kvinneforskningen. Men kvinneforskningen oppsto på 1970-tallet, samtidig som kvinnebevegelsen ble en stor sosial bevegelse. Og mange av kvinneforskningens pionérer var også aktive i denne bevegelsen, sier Johansen.

En av disse pionérene var Kari Melby, som i dag er professor emeritus i historie ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Hun fullførte sin hovedfagsoppgave ved Universitetet i Oslo i 1977. Den handlet om kontroll av prostitusjon på 1800-tallet.

– Mitt engasjement i kvinneforskning sprang direkte ut av at jeg engasjerte meg i Nyfeministene i 1972, sier Melby. Hun mener en slik sammenheng var til stede for mange av kvinneforskningens pionérer, men legger til:

– Når det er sagt så avviser jeg ikke at det også kan ha vært elementer innenfor sosialdemokratiet og velferdsstaten, ikke bare i 68ernes og nyfeministenes opprør, som bidro til kvinneforskningens fremvekst.

Bilde
Kari Melby foran maleri og vindu
Historiker Kari Melby var en av kvinneforskningens pionerer i Norge. Foto: Susanne Dietrichson

Spontane kvinner og Gutteklubben Grei

Da kvinneforskningen ble til er ikke en antologi med ulike forfattere av ulike kapitler. Det er èn sammenhengende tekst, med fem likestilte forfattere. Det gjør denne sakprosaboka til en uvanlig blomst i 2020-tallets akademiske flora.

 – Teksten er gjennomarbeidet og omskrevet flere ganger av oss alle sammen, slik at det er en felles stemme gjennom hele boken. Vi har endt opp med et fellesskapsprosjekt som står seg godt i forhold til perioden vi skriver om, sier Tone Brekke 

Hun understreker likevel at hun ikke uttaler seg på vegne av hele forfatterkollektivet.

Brekke påpeker at akademia rundt 1970 var veldig annerledes fra akademia i 2026, og at dette er viktig for å forstå hvordan og hvorfor kvinneforskningen kunne slå igjennom.

– I den tidlige kvinneforskningen, og undervisningen som hørte til, var det mange spontane initiativer. En grunn til at det kunne lykkes var at det var få byråkratiske hindringer og færre formelle prosesser enn i dag, sier Brekke.

Hanne Marie Johansen ser dette poenget, men understreker også en motsatt effekt av den uformelle karakteren 1960- og 70-tallets universiteter hadde sammenlignet med i dag:

– Dette bidro også til å opprettholde Gutteklubben Grei og til å holde kvinner ute fra arenaer der «gutta» tok avgjørelser i uformelle fora, sier hun.

Sosialdemokratisk endringsoptimisme

– Underveis fant vi på et ord som vi syntes beskrev godt den holdningen de tidligste kvinneforskerne hadde, og som forklarte hvorfor de tok så mange spontane initiativer og forventet å lykkes med dem.

Ordet Tone Brekke sikter til er «endringsoptimisme». Og det utgjør en del av forklaringen for hvorfor forfatterne kobler kvinneforskningen like mye til sosialdemokratiet og velferdsstaten som til nyfeminisme og 60-tallsradikalisme. Som de skriver:

«Troen på at protest og opprør, nye arbeidsmåter og konkrete forslag virker, kan forstås ikke bare som et utslag av en radikalisert samtid, men også som en arv fra foreldregenerasjonen som tok fatt på gjenoppbyggingen av Norge og Europa etter krigen.»

Selv om forfatterne av Da kvinneforskningen ble til vektlegger forbindelsen til etterkrigstidens arbeiderpartistat, ser de selvsagt ikke dette som et enten/eller-spørsmål, og de benekter ikke at nyfeminismen og den nye radikalismen mer generelt også spilte en viktig rolle.

– Uansett så førte dette til dannelsen av et nytt fagfelt og nye former for vitenskapsteori. Og dette tror jeg det er veldig viktig å reflektere over i dag, sier Brekke.

Oppdatert: 19.11.2026 Publisert: 19.11.2026

Relaterte nyheter

Kari Melby: Forsker, feminist og fjellvandrer

Historieprofessoren har hatt stor glede av kvinnelige forbilder i akademia. – Mange seniorer forstår ikke hvor viktig den oppgaven er; å støtte opp om unge talenter.

Bilde
Kari Melby ved kjøkkenbordet
Portrett

1968, en macho-revolusjon?

Kvinnefrigjøringskampen var en protest både mot et undertrykkende samfunn og mannsdominerte radikale bevegelser, skriver historiker Trine Rogg Korsvik.
Bilde
Kronikk

Kvinnehistorie: Korleis eit fagfelt vart til

Da forskar Dunja Blazević spurde kvinnehistorie-nestor Ida Blom om korleis det var å vere kvinnehistorikar på 1970-talet, fekk ho følgjande svar: Vi visste ingen ting om kvinners historie.

Bilde