Hopp til hovedinnhold

Transpersoner tvinges til vanskelige valg

Transpersoner tvinges til vanskelige valg

Det har gått ti år siden steriliseringskravet for å endre juridisk kjønn ble fjernet. I sin masteroppgave viser Carlotta Charlie Fonda at transpersoner i Norge likevel fortsatt kan bli tvunget til å velge mellom reproduktive rettigheter og retten til egen kjønnsidentitet. 

17.11.2026
Carlotta Charlie Fonda har intervjuet transpersoner om kjønnsidentitet, helse og reproduktive rettigheter. Hen fant at både spesifikke rutiner i helsevesenet og samfunnets normer og oppfatninger av kjønn mer generelt står i veien for at transpersoner skal ha samme rettigheter som andre. Foto: Privat

Reproduktive rettigheter og retten til kjønnsidentitet skal ikke stå i konflikt med hverandre. Transpersoner har krav på de samme menneskerettighetene som cispersoner, altså personer som identifiserer seg med kjønnet de er registrert som ved fødsel. Men norske lover, helsevesen og praksis kan fortsatt formidle at transpersoners reproduksjon er uønsket.

Som innvandrer hadde jeg alltid sett Norge som et menneskerettslig foregangsland. Jeg ble derfor overrasket over å oppdage at transpersoner helt fram til nylig måtte steriliseres for å få juridisk anerkjent kjønnsidentiteten sin. I masteroppgaven min ønsket jeg derfor å undersøke situasjonen for deres reproduktive rettigheter i 2026.

Jeg undersøkte norske og internasjonale lover og relevant forskning, og analyserte syv kvalitative intervjuer som jeg gjennomførte med transpersoner bosatt i Norge. Med ‘transpersoner’ mener jeg transkvinner, transmenn og ikke-binære personer, altså personer som befinner seg mellom eller utenfor den binære kjønnsforståelsen av mann og kvinne.

Jeg definerte retten til kjønnsidentitet som retten til juridisk anerkjennelse av kjønn uten krav om sterilisering, samt tilgang til kjønnsbekreftende behandling – vanligvis i form av hormonbehandling eller kjønnsbekreftende kirurgi. Videre bygger transpersoners reproduktive rettigheter, på lik linje med cispersoners, på retten til helse. Dette innebærer blant annet vern mot uønsket sterilisering, god informasjon om fertilitet og lik tilgang til fertilitetsbehandling.

Kildens masterblogg

I Masterbloggen inviterer vi personer som har skrevet masteroppgave om kjønn eller med kjønnsperspektiver til å skrive et innlegg om masteroppgaven sin. Skribenten er ansvarlig for meningsytringer og faglig innhold. Ta kontakt med redaksjonen dersom du ønsker å skrive: post@kilden.forskningsradet.no.

Monopol på kjønnsbekreftende behandling

Selv om steriliseringskravet formelt ble fjernet i 2016, fant jeg at transpersoner i Norge fortsatt kan bli tvunget til å velge mellom reproduktive rettigheter og retten til egen kjønnsidentitet. Dette skyldes Oslo universitetssykehus’ monopol på kjønnsbekreftende behandling, regler om assistert befruktning som tar utgangspunkt i juridisk kjønn, og samfunnets cisnormative forståelse av kjønn og foreldreskap. Disse faktorene påvirker deltakernes valg om behandling, økonomi, juridisk kjønn og foreldreskap.

Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens, NBTK, ved Oslo universitetssykehus har en sentral rolle i det offentlige tilbudet om kjønnsbekreftende behandling. Tjenesten bruker fortsatt den utdaterte diagnosen «transseksualisme», noe som kan ekskludere både ikke-binære og binære transpersoner som ikke passer inn i en snever forståelse av hva det vil si å være trans.

NBTK har monopol på tilbudet om kjønnsbekreftende behandling for alle som trenger det i det offentlige helsesystemet, med et begrenset unntak for enkelte personer mellom 18 og 30 år i Oslo som kun ønsker hormonbehandling. For mange transpersoner er kjønnsbekreftende behandling helt avgjørende for livskvalitet og helse.


Carlotta Charlie Fonda

Masteroppgave: “It feels like they just really wanted to sterilize me”. Trans experiences at the intersection of reproduction and gender identity

Studiested: Norsk senter for menneskerettigheter, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

År: 2026

Trans nok?

Transpersoner som NBTK ikke vurderer som «trans nok» kan derfor bli nødt til å betale for privat behandling eller stå uten behandlingen de trenger. Noen av deltakerne fortalte dessuten at de opplevde press til å tilpasse klær og måten de presenterte kjønnet sitt på for å passe inn i tjenestens forventninger.

Personene jeg intervjuet, forklarte at dette kan gjøre det vanskeligere å bli forelder. Noen transpersoner bruker store summer på privat behandling, mens andre mangler den tryggheten og stabiliteten de trenger dersom de ikke får nødvendig kjønnsbekreftende behandling.

En av deltakerne fortalte at hun utsatte sin medisinske kjønnsbekreftende prosess i omtrent ti år mens hun og ektefellen forsøkte å få barn, en ventetid som fikk betydelige konsekvenser for livskvaliteten hennes.

Det mest urovekkende funnet i forskningen min var fortellingen fra en transmaskulin deltaker som opplevde press til å gjennomgå en steriliserende operasjon ved Oslo universitetssykehus. Dette skjedde etter at lovendringen i 2016 i teorien skulle ha satt en stopper for slike brudd på transpersoners menneskerettigheter.

Steriliseringspress

Han gjennomgikk et inngrep som gjorde ham ute av stand til å bære fram egne barn, og som førte til alvorlige helseplager. Han opplevde å få beskjed om at inngrepet var nødvendig for å få kjønnsbekreftende behandling, uten tilstrekkelig informasjon til å kunne gi et fritt og informert samtykke.

Ett intervju kan ikke dokumentere omfanget av en slik praksis, men funnet viser at presset knyttet til sterilisering ikke nødvendigvis forsvant med lovendringen i 2016. Det er dypt alvorlig at dette fortsatt kan skje i det offentlige helsevesenet, til tross for at praksisen skulle ha vært avskaffet for ti år siden.

Også lovverket svikter transpersoner. Ti år etter lov om juridisk kjønn har Norge fortsatt ikke fullt ut anerkjent juridiske menn som produserer eggceller eller juridiske kvinner som produserer sædceller.

En av deltakerne beskrev lovene som en ond sirkel: hormonbehandling var nødvendig for å fungere i arbeid, men kunne redusere fertiliteten, og deltakeren ønsket derfor å fryse ned egg før behandlingsstart. Bioteknologilovens utdaterte kjønnsforståelse innebar imidlertid at juridiske menn ikke kunne bruke frosne egg, og offentlig nedfrysing ble derfor avslått, mens privat behandling var for dyr.

Transpersoner som vil ha barn må derfor velge: de kan gi avkall på biologiske barn, utsette kjønnsbekreftende behandling, la være å endre juridisk kjønn, bruke sparepengene sine på assistert befruktning i utlandet eller endre juridisk kjønn flere ganger. Alle disse alternativene har alvorlige, negative konsekvenser for transpersoners liv og velvære.

Fortsatt ikke like rettigheter

Dette er ikke like rettigheter. Cispersoner trenger ikke å leve med et juridisk kjønn som ikke samsvarer med identiteten deres, eller gi avkall på livreddende medisinsk behandling for å få tilgang til reproduktive rettigheter. Likevel forventer staten at transpersoner skal bære disse belastningene.

Cisnormativitet gjør situasjonen enda vanskeligere. Deltakerne opplevde at det å være trans og det å være forelder ble sett på som uforenlig, selv om transpersoner alltid har funnet måter å bli foreldre på. Slike forestillinger kan føre til at transpersoner selv begynner å tvile på om de er gode nok som foreldre, noe som har blitt tilbakevist av forskning gang på gang.

Særlig transmaskuline deltakere beskrev at ønsket om graviditet eller biologiske barn kunne få andre til å stille spørsmål ved kjønnsidentiteten deres. Flere deltakere følte seg derfor presset til å holde dette ønsket skjult i møte med helsevesenet, for å sikre at de blir ansett som «trans nok» og får tilgang til kjønnsbekreftende helsehjelp.

Lovendringen i 2016 var en viktig seier, men lovverk, helsevesen og samfunnets syn på kjønn og foreldreskap skaper fortsatt barrierer. Transpersoner må bruke tid, penger og krefter på løsninger som cispersoner sjelden trenger.

Deltakerne fortalte at de brukte  strategier som å dele kunnskap i transmiljøet, beholde eller endre juridisk kjønn av taktiske grunner, utsette behandling, oppsøke private tilbud eller reise til utlandet. Men slike løsninger er belastende og ikke tilgjengelige for alle.

Ti år etter lovendringen får transpersoner fortsatt ikke nyte godt av alle menneskerettighetene de har krav på, og blir ikke anerkjent som de foreldrene de er og kan være.

Oppdatert: 18.11.2026 Publisert: 17.11.2026

Relaterte nyheter

Kan transmenn ønske seg barn?

Isak Løberg Jacobsen har fått prisen «Årets artikkel» i Tidsskrift for kjønnsforskning. Han er overrasket over hvor mange transpersoner som opplevde å bli dårlig behandlet av helsepersonell.

Bilde
Isak Løberg Jacobsen med en blomsterbukett i hånden foran prisen for årets artikkel

Kjønnsforskerne tier, men forsker på transkjønn

Transrettigheter og kjønnsmangfold er et minefelt. Det er derfor ikke lett for kjønnsforskerne å delta i debatten. Men det bygges forskningskompetanse på temaet, skriver Agnes Bolsø.
Bilde
Debatt