Transrettigheter og kjønnsmangfold er et minefelt. Det er derfor ikke lett for kjønnsforskerne å delta i debatten. Men det bygges forskningskompetanse på temaet, skriver Agnes Bolsø.
Kjønnsforskningen som fagfelt har mye viktig å formidle i den betente debatten om trans og kjønnsmangfold, og bør også gjøre det, skriver Elisabeth L. Engebretsen.
Passive prinsesser og kjekke prinser er gjerne det vi i dag forbinder med eventyr. Men det forunderlige, skeive og ikke-normale er mer typisk, ifølge Alba Morollón Diaz-Faes.
Ny rapport viser at dobbelt så mange LHBT-personer er utsatt for diskriminering og eksludering som befolkningen for øvrig. Sannsynligheten for å være utsatt øker enda mer blant dem med minoritetskjennetegn.
Å lære om hvordan grensene for akseptabel seksualitet er satt og forhandlet gjennom historien, er vesentlig for å forstå fortiden, men også vår egen tid, mener Tone Hellesund.
– SKAM betydde mykje for identitetsbygginga til skeive ungdommar, men eit homotolerant samfunn aksepterer ikkje nødvendigvis økt kjønnsmangfald, seier Stine H. Bang Svendsen.
Hun er feminist med stor F, hobbysnekker og transforsker. Janneke van der Ros har fulgt kjønnsforskningen fra kampen for kvinnefrigjøring til dagens transdebatt, men hun venter fortsatt på en ny revolusjon.
I 2004 utvidet EU mot øst og gikk fra 15 til 25 medlemsland. For å få bli med i den europeiske storfamilien, måtte postkommunistiske land reformere diskrimineringslovene sine. «– EU bra for homofiles rettigheter», kunne man lese hos Kilden.
Den nye diagnosen kjønnsinkongruens er en anerkjennelse av transpersoners rett til selv å bestemme hvem de vil være, skriver legene Anne Kveim Lie og Ketil Slagstad.
