«Hvis barnet ditt faller av sykkelen, ødelegger den og begynner å gråte, hva gjør du?»

Sier du:

• «Opp igjen, dette går bra.»

Eller: 

• «Ja, det skjønner jeg at du blir lei deg for. Det var kjedelig at sykkelen ble ødelagt.»

En ny studie fra Universitetet i Oslo har bedt over 5000 foreldre ta stilling til ulike situasjoner hvor barn er lei seg, sinte eller frustrerte. De ville finne ut av hva som har sterkest sammenheng med foreldrenes reaksjoner: Er det barnet selv? Familiesituasjonen? Eller foreldrene?

– Studien indikerer at det er egenskaper ved foreldrene selv som viser de tydeligste sammenhengene med foreldrepraksis, sier Yvonne Severinsen, stipendiat ved Psykologisk institutt. Hun er også daglig leder på Institutt for Psykologisk Rådgivning i Oslo. 

Bilde

Del av større kartlegging

Prosjektet er del av et oppdragsforskningsprosjekt fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). Målet er å få oppdatert kunnskap om hvordan norske foreldre er i dag.

Severinsen forteller at tidligere studier ofte har tatt utgangspunkt i det som kalles kliniske utvalg. 

– Det kan være foreldre og barn som har kommet til BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk), eller barn som har atferdsproblemer og deres foreldre. Det kan også være forskning på foreldre og alkohol, for eksempel.

Det kan gjøre funnene mindre representative for hvordan foreldre generelt oppfører seg, ifølge henne.

Mye av forskningen på feltet kommer dessuten fra land utenfor Norden, særlig USA.

– Så jeg tenker at Bufdir hadde helt rett i at vi trengte mer forskning på helt vanlige norske foreldre. 

Er norske foreldre annerledes? 

– Har man grunn til å tro at norske foreldre skiller seg ut internasjonalt? At de er annerledes enn amerikanske foreldre, for eksempel?

– Det vi vet er at vi i Norge har utviklet et særlig sterkt ideal om å sette barnets behov i sentrum og søke en dialog- og samarbeidsbasert tilnærming, svarer Severinsen. 

Norge er også en velferdsstat. 

– Norge har dessuten særlig gode ordninger for foreldrepermisjon. Og et ideal om likestilt foreldreskap som står sterkt. Det kan virke inn på oppdragelsen, mener hun.

Spurte 5000 foreldre                       

Studien startet med at det ble sendt ut spørreskjema til 15 000 foreldre. Litt over 5 000 svarte, og denne studien er basert på en analyse av svarene til cirka 4200 foreldre.

– Dette er en ren tverrsnittsstudie med selvrapportering, med de begrensningene det innebærer, presiserer Severinsen. 

Foreldene ble spurt om hvordan de ville reagert i ulike situasjoner der barna var sinte, frustrerte eller lei seg. De svarte også på spørsmål om seg selv. Blant annet knyttet til stress, personlighet, alkoholbruk, forholdet til partneren og hvordan de selv ble møtt følelsesmessig som barn.

Norske foreldre er støttende

Et viktig funn i studien er at norske foreldre generelt skårer høyt på det forskerne kaller støtte. Det vil si at de ofte anerkjenner barns følelser og hjelper dem med å håndtere dem.

– Er norske foreldre mer støttende enn foreldre i andre land? 

– Det er ikke så mange sånne studier å sammenligne med, svarer Severinsen. 

Hun peker i stedet på annen internasjonal forskning. 

– Den tyder på at det generelt har skjedd et generasjonsskifte i synet på oppdragelse.

Foreldre i dag er ofte mindre opptatt av ensidig lydighet enn folk som var foreldre på 1980-tallet. De legger større vekt på å forstå hva barnet føler og tenker, og å få til samarbeid med barnet. Det betyr ikke at foreldre har sluttet å sette grenser, men at de bruker grensesetting på en måte som kan hjelpe barnet til å forstå og lære av situasjonen, ifølge psykologen. 

Foreldrene viktigst

Tidligere forskning har pekt på flere faktorer som kan spille inn på foreldrenes reaksjoner. Barnet selv – miljøet rundt – og foreldrene. 

– Hovedfunnet vårt er at det ser ut som foreldrefaktorene forklarer mest i denne modellen.

Innenfor foreldrefaktorene spiller særlig to faktorer inn: Foreldrenes kjønn, og hvordan de beskriver sin egen oppvekst.

Jeg ville vært veldig forsiktig med å konkludere med at kvinner generelt er mer støttende enn menn.

Yvonne Severinsen

Kvinner mer støttende

Forskerne fant at kvinnene i studien skåret høyere på støttende reaksjoner. 

– Det samsvarer jo med forventninger til kjønn.

– Samtidig overrasker det meg litt, innrømmer Severinsen.

Hun forklarer: 

– Med pappapermisjon og den utviklingen vi har sett i Norge de siste tiårene når det gjelder fedres omsorgsrolle, ville jeg kanskje forventet at forskjellene var mindre.

Severinsen tar samtidig forbehold. 

– Jeg ville vært veldig forsiktig med å konkludere med at kvinner generelt er mer støttende enn menn. 

Er menn støttende på andre måter?

Hun forklarer at det finnes ulike måter å være støttende på – og at skjemaet de har brukt i denne studien stor grad måler eksplisitte, verbale måter å være støttende på. 

– Det handler ofte om å hjelpe barnet med å sette ord på følelsene, validere dem og snakke om hva som har skjedd. For eksempel å si: «Jeg skjønner at du ble lei deg», eller «det er greit å gråte», sier hun.

Menn som gruppe har kanskje andre måter å støtte på, legger hun til. 

– Vi vet for eksempel at menn ofte er mer til stede i herjelek, fysisk utforsking og den typen aktiviteter. Der foregår det også mye viktig emosjonelt foreldrearbeid. Men den typen støtte fanges ikke opp av skjemaet som vi har brukt, sier hun.

Det er interessant at utdanning og inntekt hadde såpass beskjeden forklaringsstyrke

Yvonne Severinsen

Utdanning og inntekt mindre viktig

På gruppenivå var det altså forskjeller mellom kvinner og menn. 

– Kan det være at noen grupper menn og kvinner skiller seg ut? At kjønnsforskjellen drives av bestemte grupper, for eksempel menn eller kvinner med bestemte utdannings- eller inntektsnivåer?

– Vi har ikke gjort slike analyser, så det kan jeg ikke svare ordentlig på, svarer Severinsen.

Hun viser til at de bare fant små utslag av utdanning og inntekt.

– Overrasket det deg? 

– Ja, det er interessant at utdanning og inntekt hadde såpass beskjeden forklaringsstyrke når det gjelder hvordan foreldre møter barns følelser. 

Velferdsstat viktig

Det betyr likevel ikke at sosioøkonomiske forhold er uviktige for barns oppvekst generelt, legger hun til. Hun minner om at studien kun sier noe om sammenhenger på gruppenivå. 

– Vi skal være forsiktige med å spekulere i forklaringer. Men en mulig tolkning er at en sterk velferdsstat med universelle ordninger, som for eksempel subsidierte barnehager av høy kvalitet, bidrar til å utjevne sosioøkonomiske forskjeller. 

Det kan ifølge henne gjøre at andre forhold, som foreldrenes egne egenskaper og personlige historie, får større betydning for hvordan de møter med barns følelser enn utdanning og inntekt. 

Barnas kjønn mindre viktig

Og hva med barna, da?

Forskerne fant ingen forskjeller i hvordan foreldre reagerte på gutter og jenter.

– Det var små forskjeller knyttet til rekkefølge i søskenflokken og barnets alder, men effektene var små.

– Så barnets kjønn spiller ingen rolle?

– Det vil jeg være forsiktig med å konkludere på. 

– I vår undersøkelse har vi sett på negative følelser under ett, et såkalt globalt mål. Det betyr at vi ikke har skilt mellom følelser som redsel, tristhet og sinne. Fordi vi brukte et globalt mål, kan vi ikke utelukke at det finnes forskjeller som blir maskert når alle følelsene slås sammen. 

Tidligere forskning tyder på at nettopp slike forskjeller kan spille inn. 

– Studier har for eksempel vist at gutter oftere møtes med større toleranse for sinne, mens tristhet i større grad tolereres hos jenter.