Da Bente Kristin Høgmo ble stipendiat i 2018, hadde hun jobbet som helsesykepleier i nesten 20 år. Oppfølgingen av nybakte familier gjorde henne nysgjerrig på et felt det var forsket lite på. 

– Vi har mye forskning på kvinners erfaringer med svangerskap, fødsel og barseltid, mens fedre har fått mindre oppmerksomhet, sier Høgmo, som er førsteamanuensis i helsevitenskap ved Universitetet i Stavanger.

I doktorgradsavhandlingen undersøkte hun nybakte foreldres erfaringer med, og sykepleiernes perspektiver på, den kommunale barseloppfølgingen. Hun intervjuet ti foreldrepar. En av delstudiene handler om fedrene, og det var den hun baserte seg på i et arrangement om farsrollen på Arendalsuka.

Dagens ordninger legger til rette for at fedre kan være hjemme med barna sine og anerkjenner farsrollen i større grad enn tidligere. Likevel mener Høgmo noe mangler i oppfølgingen av nybakte foreldre. 

– Jeg tror helsevesenet generelt, og barseloppfølgingen spesielt, ikke helt har klart å henge med i svingene når det gjelder hvordan vi ser på familien, farsrollen og hva fedre trenger.

Blindt inn i kvinnenes verden  

Som helsesykepleier erfarte Høgmo at det ofte var mødrene som kom til helsestasjonen i forbindelse med helsestasjonsprogrammets faste spedbarnskontroller. Heller ikke på hjemmebesøket helsesykepleier avlegger syv til ti dager etter fødselen, var far en naturlig del av møtet. 

– Far var gjerne hjemme, men han ordnet kaffe og rigget til før han forsvant ut i garasjen eller gikk litt til og fra. 

– Når jeg ser tilbake innser jeg at jeg heller ikke alltid var god nok til å tenke at jeg kom hjem til en ny familie med to foreldre og et barn. Dersom far var til stede, henvendte jeg meg ubevisst mer til mor enn til ham, sier Høgmo. 

I delstudien Going blindly into the women’s world intervjuet Høgmo ti fedre i alderen 24 til 33 år. Seks var førstegangsfedre, mens fire hadde fått sitt andre barn. Målet var å få innsikt i fedrenes erfaringer med barseloppfølgingen. 

– Mange fedre ønsker å være, og er, mer involvert i barnets liv helt fra starten. Det er viktig for tilknytningen til barnet, men også for deres egen del. De ønsker å være der, og det gir dem noe. 

Høgmo forteller at deltakerne i studien omtalte foreldreskapet som et felles prosjekt, der de forventet å bli anerkjent som likeverdige foreldre. Likevel gikk de inn i barseloppfølgingen uten å vite hva tjenesten kunne tilby dem, eller om det var forventet at far skulle være med på hjemmebesøk og konsultasjoner. 

– De opplevde at de gikk inn i en kvinneverden. De ble møtt med en holdning som «Å ja, du er med, ja», som om det ikke var forventet at de skulle være med. 

Hun mener barseloppfølgingens historiske og kvinnedominerte utgangspunkt kan gjøre fedre usikre på hvilken plass de har i tjenesten. 

– Flere erfarte å bli møtt som mors «partner», fremfor en likeverdig forelder. De opplevde at de sto på siden av mor og barn-enheten. Det at fedrene kjente seg ekskludert, utenfor og ikke ble regnet med var et sterkt funn. Jeg trodde vi hadde kommet lenger. 

Når far ikke er der, får han heller ikke stilt spørsmålene som oppstår underveis. 

Bente Kristin Høgmo

Mor ble bindeleddet

Høgmo peker på utfordringen ved at tjenesten i praksis gjør mor til bindeleddet mellom helsestasjonen og far. En av fedrene beskrev det som at mor kunne få «monopol på barnets ve og vel».

– Når mor drar alene på konsultasjonen er det hun som får informasjon om barnets vektkurve, utvikling, trivsel og undersøkelser. Far får kanskje et sammendrag senere. 

For å inkludere far tok noen av mødrene med seg lapper til helsestasjonen med spørsmål som foreldrene hadde diskutert hjemme, forteller Høgmo. 

– Mor blir en budbringer. Når far ikke er der, får han heller ikke stilt spørsmålene som oppstår underveis. 

I studien kommer det fram at en far ikke visste at han kunne delta på barnets seksukerskontroll. En annen fikk ikke vært med på hjemmebesøket fordi det ble gjennomført etter de første 14 dagene, og han måtte tilbake på jobb. 

– Det handler om planlegging og ledelse ved helsestasjonen. Hvordan organiserer vi tjenesten, og hvilken oppmerksomhet har vi på fedrene? Det trenger ikke alltid å handle om ressurser. Vi har de fagpersonene vi har, men vi kan tenke annerledes om inkludering og likeverd. 

Høgmo trekker frem konkrete grep: Informasjon og innkallinger bør sendes til begge foreldrene. Tidspunktet for konsultasjoner kan planlegges sammen med familien, og helsesykepleier kan bevisst stille spørsmål til både mor og far. 

Far over natta 

Ifølge forskeren var den viktigste oppgaven for fedrene å ta vare på mor og barn, samtidig som de hadde egne spørsmål. 

– Det var mye de ikke visste. De ønsket kunnskap om helsestasjonens åpningstider, hvem de kunne kontakte og hva de skulle gjøre dersom de var bekymret for barnets helse. 

En av fedrene sa «jeg ble far over natta», forteller hun. 

– Man kan ikke vite på forhånd hvordan det blir. Foreldrene trenger et sikkerhetsnett rundt seg når de går inn i de nye rollene. 

Forskeren mener kunnskap og støtte er avgjørende for at far skal kjenne seg trygg. 

– Han må han ha tilgang til trygg og oppdatert kunnskap, og han må ha mennesker rundt seg som kan støtte ham. Noen får støtten fra sin egen far, bror eller andre i nettverket. Andre har ikke det og trenger støtte fra fagpersoner. 

Et viktig funn er derfor nybakte fedres behov for omsorg og sårbarheten i farsrollen, understreker Høgmo. 

– Når de skal lære å gi omsorg til barnet og partneren, kan de samtidig ha behov for å motta omsorg. Det å få barn er en stor følelsesmessig omveltning også for dem. De kan kjenne på tristhet, frykt, nedstemthet, sjalusi og mange andre følelser som kan gjøre dem forvirret.

I tillegg kan fødselen gjøre sterkt inntrykk. 

– Det kan være tøft å stå ved siden av når den du er mest glad i har sterke smerter. Også fedre kan ha behov for å snakke om fødselen og hvordan de har det psykisk etterpå. 

Høgmo mener fedres psykiske helse bør få mer oppmerksomhet i barseloppfølgingen. En av deltakerne kjente igjen depressive symptomer hos seg selv da han hørte helsesykepleieren snakke med mor om hennes psykiske helse. 

– I ettertid mente han at han kunne hatt en barseldepresjon, uten at noen hadde spurt hvordan han hadde det. 

Far skal ikke fortrenge mor, men han har også en rettmessig plass i barselomsorgen.

Bente Kristin Høgmo

Inkludering

Ifølge Helsenorge skal nybakte foreldre få tilbud om hjemmebesøk av helsesykepleier den sjuende til tiende dagen etter fødselen. I Høgmos studie beskrev en av fedrene hjemmebesøket som en god start. Han opplevde at helsesykepleieren lyttet til ham og ga rom til å stille egne spørsmål. 

– Det første møtet kan legge grunnlaget for videre samarbeid. Når helsesykepleieren henvender seg både til mor og far og er nysgjerrig på begges erfaringer, kjenner far seg inkludert. Det handler om å anerkjenne spørsmålene og bekymringene deres. 

Utfordringen er tilbudet videre i barseloppfølgingen. En likeverdig tjeneste innebærer at begge foreldrene får et tilbud, mener Høgmo. 

– En var svært tydelig på at far måtte få tilbud om å delta på seksukerskontrollen av barnet, og at han burde få spørsmål om og oppfølging av sin psykiske helse på lik linje med mor. 

Høgmo understreker at hun vet at fagfolkene gjør så godt de kan, og at inkludering hviler på mer enn den enkelte helsesykepleieren. 

– Ledere må løfte tematikken, snakke om den og jobbe med å endre rutinene på systemnivå. 

For å sikre målrettede og likeverdige tjenester, mener Høgmo de må lytte til foreldrenes erfaringer og meninger. 

– Vi må spørre dem som bruker tjenesten: Hva savner dere? Hva ønsker dere mer av? Hva bør vi gjøre annerledes? Det kan bidra til å sikre målrettede og likeverdige tjenester. 

– Far skal ikke fortrenge mor, men han har også en rettmessig plass i barselomsorgen, sier Høgmo.

Bilde

Når en forelder blir den primære bæreren av informasjon, kan det forsterke tradisjonelle mønstre.

Hege Follestad

Likeverdig betyr ikke likt 

Hege Follestad er psykiatrisk sykepleier. I sin doktoravhandling fra 2025 undersøkte hun menns erfaringer med uplanlagt graviditet og mulig farskap, samt veilederes erfaringer med å støtte menn i slike situasjoner. 

Follestad mener hennes og Høgmos funn kan si noe om hvilke forestillinger som fortsatt preger synet på mor og far. 

– Funnene kan tolkes som at forestillingen om at mor som den primære omsorgspersonen fortsatt gjør seg gjeldende i enkelte praksiser og situasjoner, til tross for idealer om likestilt foreldreskap, sier Follestad. 

Når mor blir bindeleddet mellom helsestasjonen og far, kan det påvirke hvordan kunnskap og ansvar fordeles hjemme, mener hun.

– Når en forelder blir den primære bæreren av informasjon, kan det forsterke tradisjonelle mønstre hvor kvinnen får hovedansvaret for barnets helse og utvikling, mens far blir en sekundær deltaker. 

Forskjellen mellom å bli inkludert eller ekskludert kan ha stor betydning for farsrollen, ifølge Follestad. 

– Når menn opplevde å bli inkludert, styrket det følelsen av tilknytning, ansvar og identitet som far. Men når de opplevde å bli holdt utenfor, kunne det bidra til usikkerhet og emosjonell distanse.

Men plassen fedrene tar avhenger av mer enn bare helsetjenesten. Follestad peker på forventningene menn stiller til seg selv. 

– Mennene beskrev en spenning mellom ønsket om å være involverte, omsorgsfulle og følelsesmessige tilgjengelige fedre, kombinert med en forventning om å være sterke, selvstendige og støttende uten å rette oppmerksomheten mot egne behov. 

Det kan gjøre behovet for støtte vanskeligere å oppdage for helsepersonell, mener hun.

– Når fedre fremstår rolige eller tilbakeholdne, kan dette feilaktig tolkes som manglende interesse eller behov for støtte. Mens det i realiteten kan uttrykke et forsøk på å håndtere situasjonen i tråd med etablerte forventninger til hvordan menn bør opptre. 

Follestad er tydelig på at helsepersonell jobber innenfor gitte rammer, men at små grep likevel kan bety mye.

– Likeverdig betyr ikke nødvendigvis lik behandling, men at begge blir sett og møtt ut fra sine forutsetninger. Når fedre blir sett, inkludert og anerkjent som betydningsfulle omsorgspersoner, kan det styrke deres trygghet og involvering i foreldrerollen.