– Hva skriver du om i doktorgraden din?

– Avhandlingen min handler om enslige mindreårige flyktninger som søker familiegjenforening i Norge, og om deres psykososiale helse, forteller April Maja Almaas.

– Jeg forsker på systemet, altså arbeidet med helse og integreringen av disse ungdommene. 

Mindreårige flyktninger er ungdommer som har mye å bidra med i det norske samfunnet, men de møter ofte skepsis.

 

Møter barrierer

Almaas har intervjuet 40 personer i støtteapparatet og blant annet spurt dem om deres erfaringer med familiegjenforeningsprosesser og om hvordan de synes det fungerer. Hun har også vært observatør i flere sammenhenger hvor informantene jobber med mindreårige flyktninger.

– De forteller at arbeidet med familiegjenforening ikke er enkelt, sier hun. 

– I 2025 var det 303 enslige mindreårige som søkte asyl i Norge, de fleste kom fra Syria, Afghanistan og Eritrea. Disse ungdommene har krav på norskopplæring og undervisning slik at de får tilgang til utdanning og arbeidsmarkedet. De har også, i tråd med FN-konvensjonen, rett til å få leve med sin egen familie. Men de møter mange barrierer i det norske samfunnet.

– Hvorfor er det viktig å forske på dette temaet?

– Mindreårige flyktninger er ungdommer som har mye å bidra med i det norske samfunnet, men de møter ofte skepsis, sier hun. 

– Jeg mener det er viktig å forstå hvilke barrierer disse ungdommene møter og hva det er som hindrer dem i å få et godt liv i Norge. Det å bli gjenforent med familiemedlemmer kan være viktig for deres helse og trivsel. 

Økt motvilje mot innvandring

– Er det noe som særlig har overrasket deg så langt?

– I det siste har mistillit og motvilje mot innvandring økt i den politiske diskursen. Det er overraskende å se hvor mye som kan bli pakket inn i et nøytralt og byråkratisk språk, sier Almaas.

– Et eksempel er hvordan man snakker om familiegjenforening: Man går ut ifra at de vil utnytte systemet, og ikke søker på grunn av et grunnleggende behov.

Prisen for familiegjenforening er blitt veldig høy, forteller stipendiaten.

– Det er ofte de mindreårige som selv må betale for saksbehandling og reiseutgiftene for å få familiemedlemmer hit til Norge. Og utgiftene disse barna og ungdommene har til familiegjenforening har dessuten økt. 

En del av en prosess

– Kommer forskningen din til å forandre verden?

– Her vil jeg gjerne sitere forsker og aktivist Emilie Townes. Hun har sagt at «å utrydde ondskap er en prosess, ikke en hendelse», sier Almaas. 

– Mitt håp er å være en del av prosessen; at arbeidet mitt kan bidra til å dra samfunnet i retning av det gode – mot mer rettferdighet, gjensidighet og trivsel for alle folk.

– Hvilken kjønnsforsker eller kjønnsteoretiker har inspirert deg mest? 

– For 20 år siden leste jeg Allan G. Johnson’s bok The Gender Knot: Unraveling Our Patriarchal Legacy. Det var min inngangsport til kjønnsforskningen. Jeg ble særlig inspirert av beskrivelsen av hvor mye «status quo» har å si, om hvem som tjener mest på å opprettholde ting som det er, og hvor sterkt det at ting forblir uforandret påvirker våre handlinger, forteller Almaas. 

Tenker best i skogen

– Hvilken kjønnsforsker ville du tatt med deg til en øde øy?

– Selv om hun ikke er en kjønnsforsker, ville jeg tatt med meg Camara Lundestad Joof. Jeg ville snakket med henne om rasisme, feminisme og identitet. Men også Julia Orupabo, forsker ved Institutt for samfunnsforskning, kunne vært spennende å ha med seg.

– Hvor tenker du best?

– Jeg tenker best når jeg går tur i skogen. 

– Leser du fagbøker som ikke er relevante for doktorgraden din, i så fall hvilke?

– Jeg leser postkoloniale forskere, som Gurminder K. Bhambra, professor i soiologisk historie ved universitetet i Sussex. Den amerikanske juristen og forskeren Kimberlé Crenshaw’s arbeid med kritisk raseteori og interseksjonalitet har også inspirert meg.

– Hvilken bok har flest eselører?

– Det må bli barneboka The Witch of Blackbird Pond av Elizabeth George Speare fra 1958. Jeg elsker barnebøker, og Speare’s bok handler om hvordan sterke kvinner, eller kvinner som er annerledes, ofte blir stemplet som «farlige» eller «hekser».

Siden jeg selv er en kvinne og har mørkere hudfarge er det energikrevende, og kanskje farlig, for meg å ta opp disse temaene offentlig.

 

Upopulære temaer

– Hva er det vanskeligste med å forske på feltet?

– Det vanskeligste er det emosjonelle. Det å forske på kvinner og menn som har opplevd så mye vanskelig. For eksempel brudd på menneskerettigheter, seksuell vold, krig og adskillelse fra familien. Og så kommer de hit og møter så mye skepsis og mistillit. Det er krevende å høre på slike historier.

– Hvor brenner det i feltet? Og er det noe du er interessert i som du ikke tør å forske på?

– Både feminisme og rasisme er viktige temaer for meg i forskningen min, men dette er også temaer som er svært upopulære blant mange, og som får mye hets, sier Almaas. 

– Siden jeg selv er en kvinne og har mørkere hudfarge er det energikrevende, og noen ganger farlig, for meg å ta opp disse temaene offentlig. 

– Er det noen kjønnsforskere du synes blir for lite lest og sitert?

– Den amerikanske filosofen og aktivisten bell hooks. Hun har sagt: «Å praktisere kjærlighet er det kraftigste motmiddelet mot dominanspolitikk.»