Den nye diagnosen kjønnsinkongruens er en anerkjennelse av transpersoners rett til selv å bestemme hvem de vil være, skriver legene Anne Kveim Lie og Ketil Slagstad.
At kvinner i Midtøsten og Nord-Afrika får bedre utdannelse gjør ikke at de automatisk blir yrkesaktive. Vil norske myndigheter bidra til kvinners rettigheter må de satse på de mest effektive tiltakene, skriver Liv Tønnesen.
Det er ikke lenger mulig å parkere debatten om seksuell trakassering i kategorien avvik. Det har #MeToo bevegelsen allerede vist med største tydelighet, skriver Siri Øyslebø Sørensen.
Gjelder det egne regler for teorier som har definert seg som allierte med minoriteter og undertrykte? Helene Aarseth fortsetter debatten om interseksjonalitet, og svarer Lene Myong, Stine Helena Bang Svendsen og Janneke van der Ros.
Gjennom å bli bevisste på våre privilegier, som hvit, middelklasse, urban, cis og heterofile forskere kan vi få innsikt i kulturelle og strukturelle skjevfordelinger i samfunnet, skriver Janneke van der Ros.
Nesten alle er enige om at klimagassutslippene må reduseres, men i praksis må hensynet til klimaet vike for flytrafikk, privatbilisme, arbeidsplasser i oljebransjen med mer. Her er det en parallell til likestillingspolitikken, skriver Mari Teigen og Helga Eggebø.
Helene Aarseth reduserer teorier om interseksjonalitet til spørsmål om identitet, mener Lene Myong og Stine Helena Bang Svendsen. De svarer på Aarseths kronikk om «den rette lære i akademia».
Identitetsteori er blitt noe man må forholde seg til i feministisk teori, skriver Helene Aarseth. Hun mener det å fokusere på identitetsskiller ikke alltid gir økt innsikt.
