– Hva skriver du om i doktorgraden din?

– Det korte svaret jeg gir til folk jeg møter på pub, er at jeg skriver om viktorianske kvinner som skrev om vikinger, smiler Auksė Beatričė Katarskytė.

Stipendiaten forteller at hun forsker på forfatterskapet til tre viktorianske kvinner: Annie og Eliza Keary, som var søstre og skrev både sammen og hver for seg, og Beatrice Helene Barmby.

– Jeg er interessert i deres fremstilling av norrøne kvinner, og om de bruker disse fremstillingene til å utfordre sin egen samtids kjønnsnormer og idealer.

En viktig del av prosjektet er også å oppdage glemte forfattere, understreker stipendiaten.

–  Det er skrevet en del om viktorianere og hva den norrøne middelalderen betydde for dem, men det er skrevet lite om hvordan norrøn kultur ble studert og brukt av viktorianske kvinner.

Fascinasjon for Island

– Hvorfor valgte du å forske på nettopp dette?

– Det var litt tilfeldig, forteller Katarskytė.

Hun mener prosjektet kan spores tilbake til studietiden hennes på Island.

– En dag fant jeg en bok av den kjente designeren og sosialisten William Morris, om hans reisebeskrivelser fra Island. Gjennom det viktorianske nettverket hans oppdaget jeg Barmby.

Stipendiaten hevder menneskene på 1800-tallet var veldig fascinert av Island, og at denne fascinasjonen lever videre, også i dag.

– Når jeg tenker tilbake på det, så prøvde jeg nok å finne en forklaring på hvorfor jeg selv var så interessert i Island, ved å se på andre kilder.

I kontakt med fortiden

Barmby vekket nysgjerrighet hos Katarskytė, som ble interessert i hvordan forfattere på 1800-tallet tolket norrøn mytologi og sagaer.

– Gjennom Beatrice Barmby oppdaget jeg flere forfattere, og etter hvert et helt nettverk av ikke-kanoniserte kvinnelige forfattere som har studert og skrevet om norrøn litteratur.

– Hva er det mest spennende med prosjektet?

– Det mest spennende er alle livene jeg oppdager gjennom litteraturen og materialet jeg forsker på.

Livene til forfatterne er ikke en sentral del av forskningsprosjektet, men kommer likevel frem gjennom tekstene, forteller stipendiaten.

– Jeg blir særlig rørt når jeg leser brevene deres, der de skriver om helt vanlige ting – det gir meg en følelse av kontakt med mennesker som levde for lenge siden.

Lite fagfelt

– Er det noe som har overrasket deg så langt?

– Det som har overrasket meg mest, er hvor mye materiale som finnes, og hvor lite det er skrevet om det.

Stipendiaten påpeker at hun kjenner til noen få som jobber med det samme som henne, men at hun forsker innenfor et smalt felt, med lite sekundærlitteratur.

En annen overraskelse har vært hvor lenge hun kan studere materialet sitt:

– Jeg kan sitte med et dikt i flere år og stadig finne nye ting.

– Disse tekstene fikk meg til å tenke, for første gang, på feminismens betydning

 

– Hvilken kjønnsforsker eller kjønnsteoretiker har inspirert deg mest?

– Hvis jeg må velge én som har gjort særlig inntrykk på meg, må jeg si Mary Wollstonecraft.

Feministisk oppvåkning

Katarskytė forteller at hun opplever boken Et forsvar for kvinnens rettigheter fra 1792 som tidløs.

– Å lese om problemene som rammet kvinner på 1700-tallet gjør meg sint. Fordi de samme problemene preger samfunnet vårt den dag i dag.

Stipendiaten trekker også frem feministen Rebecca Solnit, og essaysamlingen Men Explain Things to Me (2014).

– Disse tekstene fikk meg til å tenke, for første gang, på feminismens betydning.

Solnit fikk Katarskytė til å innse at ubehaget hun følte som ung kvinne i møte med samfunnet ikke er personlig eller umulig å forklare:

– Det er faktisk en del av et større system, som er preget av sexisme eller kjønnede forventninger.

– Hvilken kjønnsforsker ville du tatt med deg til en øde øy?

– Jeg liker å lese både skjønnlitteratur og teoretiske tekster. Derfor ville jeg valgt Simone de Beauvoir.

Innsikt på sykkelsetet

Stipendiaten påpeker at forfatterskapet til Beauvoir rommer både fiksjon og filosofi.

– Hun har en bredde man kan utforske lenge, noe som passer godt hvis man skal være på en øde øy over tid, ler Katarskytė.

– Hvor tenker du best?

– Jeg jobber og tenker godt på kontoret, siden alle bøkene mine er der.

Samtidig forteller stipendiaten at innsikt oppstår i helt vanlige situasjoner:

– Jeg tenker aller best når jeg er i dusjen eller sykler – det er ofte når jeg gjør noe helt hverdagslig at jeg får aha-opplevelsene mine.

– Hva er det vanskeligste med feltet?

– Det er både positivt og negativt at feltet er så smalt.

En verdi i seg selv

Katarskytė innrømmer at det kan føles ensomt.

– Samtidig gir det en tolkningsfrihet, fordi jeg ikke trenger å forholde meg til så mye sekundærlitteratur.

– Kommer forskningen din til å forandre verden?

– Å forske på fortiden er viktig. Ikke fordi vi nødvendigvis skal lære av våre feil, men fordi det har en verdi i seg selv.

Stipendiaten påpeker at fortiden er noe eget, og menneskene som levde før, var like komplekse som oss.

Hun mener forskning på fortiden kan utfordre den lineære historieforståelsen: Det er ikke sånn at vi hele tiden blir bedre, eller at samfunnet nødvendigvis forbedres for hver tidsepoke.

– Dette ser vi gjennom å forske på fortiden. Da oppdager vi at flere tanker og ideer eksisterte samtidig, og at verden alltid har vært kompleks.