– Jeg holder på med et saktegående forskningsprosjekt om fotomodeller som startet opp for mange år siden, forteller sosiolog og professor Cecilie Elisabeth Basberg Neumann. 

Bilde

Neumann har selv jobbet som modell, så bokprosjektet springer ut av tanker hun har gjort seg knyttet til denne erfaringen.

– Jeg likte godt å kle meg i vakre, skreddersydde klær, bli fotografert og den positive oppmerksomheten jeg fikk gjennom jobben, sier hun.

– Samtidig som jeg tenkte: «Hvorfor gjør jeg dette? Jeg er jo feminist!»

Og det er nettopp denne dobbeltheten hun ønsket å utforske: Forakten for og dragningen mot modellyrket som hun mener mange kjenner på. Og hva som er yrkets historiske opprinnelse, eller opphav. 

– Forakten for modellyrket er jo velbegrunnet: Mye av det som foregår i bransjen er ikke OK: Fokuset på mote, utseende og tynnhet. Og objektiviseringen av modellene, særlig de kvinnelige. Mange av dem er dessuten alt for unge, utdyper hun. 

– Samtidig er det mye ved jobben som er gøy.

Kokotten fascinerer

I studien drøfter hun fotomodellen som den siste av tre viktige historiske roller kvinner har hatt, som er tett forbundet med klær og skjønnhet. De første to er kokotten og mannekengen.

Særlig kokotten fascinerer Neumann. For mens Store norske leksikon definerer kokotten som «en lettlivet kvinne som lever av sine elskovforhold», viser hun til den amerikanske litteraturprofessoren Theresa Braunschneider som finner det stikk motsatte i boka Our Coquettes.

Kokotten oppsto i England på slutten av 1600-tallet og begrepet kommer av det franske ordet for høne. I dag assosieres det med en kvinne som har flyktige elskovsforhold, men dette skjedde først senere, forklarer Neumann.

– Disse kvinnene som ble kalt kokotter, oppsto parallelt med at industrialismen vokste frem i Europa og føydalsamfunnet gradvis ble tilbakelagt: Masseproduksjonen av bomull satte fart på klesproduksjonen og endret tilgangen til klær, sier hun.

– Kokottene var døtre av menn som hadde tjent mye penger på disse samfunnsendringene. Pengene ga døtrene deres muligheten til å kjøpe seg vakre klær, smykker og gjenstander; silke, brokade, perler og porselen. 

I dag blir kokottene assosiert med flyktige elskovsforhold, men det var faktisk motsatt. 

Cecilie B. Neumann

Handlekraftige kvinner

Gjennom sin livsstil uttrykker kokottene også handlekraft, ved at de aktivt velger å utsette ekteskapet og utvide det korte tidsrommet unge kvinner hadde før de giftet seg. Det ga dem også en slags frihet, ifølge Neumann.

– I dag blir kokottene assosiert med flyktige elskovsforhold, men det var faktisk motsatt. De kunne leve slik de gjorde, nettopp fordi de ikke hadde noe elskovsforhold, sier hun. 

– Hvis en kvinne hadde et seksuelt forhold til en mann før hun giftet seg ble hun ansett som en fallen kvinne og sjansen til ekteskap var forspilt.

Man kan også si at kokottene viste fram en ny måte å være i verden på, som hang sammen med fremveksten av den nye samfunnsklassen, borgerskapet, ifølge Neumann. 

– Kanskje oppfattet kokottenes fedre at kokottenes livsstil nettopp signaliserte deres egen økonomiske framgang, sier hun. 

– Så kom Victoria-tiden og med den oppstår et nytt kvinneideal. Kokottens frie livsførsel og vakre klær ble sett på som lettsindig og forkastelig, og hun forsvant fra historiebøkene. 

Mannekenger og modeller

En liknende kvinnetype, eller figur, dukker ikke opp igjen før på begynnelsen av 1900-tallet, denne gangen i form av mannekengen, forteller Neumann.

– Mannekengene oppstår i kjølvannet av motehus og varemagasiner. Motedesignere og -produsenter trengte noen som kunne vise frem klærne til kjøpelystne og pengesterke kvinner. Og til det benyttet de unge, vakre kvinner fra arbeiderklassen, sier hun.

– De fikk opplæring i å føre seg pent og vise frem klær på en innbydende måte, men det var også viktig å ikke være for seksualiserte. 

Fotomodellen oppstår med filmbransjen, men etablerer seg for alvor først på 1960-tallet, forteller Neumann.

– Dobbeltheten ved modellyrket, tiltrekningskraften versus avskyen, handler nettopp om kontroll og seksualitet, ser hun.

– Sosiologen Ashley Mears har studert hvordan pengesterke menn omgir seg med vakre, unge kvinnelige modeller som et symbol på makt. Modellene blir betalt for å komme på fester og sitte ved samme bord som disse mennene. Men det er status, ikke sex, som er drivkraften. Dette fenomenet er en parallell til kokotten som også fungerte som statussymboler for mektige menn i sin samtid.

Klær og utseende påvirker hvordan vi blir bedømt og er uttrykk for vår identitet og tilhørighet.  

Magdalena Petterson McIntyre

Ser en tydelig ambivalens

Bilde

Også Magdalena Petterson McIntyre ser en tydelig ambivalens i vårt forhold til mote, skjønnhet og fotomodeller.

– Mote og skjønnhet kan være lekent, gi nytelse, og gjøre det mulig for oss å uttrykke og forme oss selv. Samtidig blir det ofte avfeiet som overflatisk og lettsindig, sier hun. 

– Men det er ingen nøytral vurdering; kropp, utseende og forbruk har lenge vært forbundet med femininitet og man har satt det opp mot andre gjøremål betraktet som mer fornuftige og viktige. Og mote er ikke bare overflate. Klær og utseende påvirker hvordan vi blir bedømt og er uttrykk for vår identitet og tilhørighet.  

Denne ambivalensen blir særlig tydelig når det gjelder fotomodeller, mener McIntyre.

– Fotomodeller uttrykker moteidealer og bidrar til klærnes tiltrekningskraft, og noen ganger får modellen selv mer oppmerksomhet en plagget hun viser frem. Modeller av ulike kjønn tar aktivt del i å skape motens verdi og kroppene og utseendet deres blir gjenstand for vurderinger. Modellyrket er sterkt forbundet med femininitet. Det bidrar til at arbeidet lettere avfeies som overflatisk, på tross av den verdien det tilfører moten. 

Forsker på influensere og aldring

McIntyre har blant annet forsket på hvordan kjønn og femininitet formes gjennom klær, kropp og forbruk og hvordan slike uttrykk blir vurdert.

– Jeg har for eksempel studert kvinnelige bloggere og influensere og sett på hvordan de har kunnet forsørge seg gjennom å dele informasjon som gjerne regnes til privatlivet: kroppen, klærne og hverdagen, forteller hun. 

– Dette utfordrer forestillinger om hva som regnes som arbeid og økonomi, etter som ting som tradisjonelt har vært forbundet med kvinners privatliv dermed har blitt en del av inntjening og foretak. Samtidig som virksomheten kan bidra til å reprodusere normer for kvinnekropper og skjønnhet. 

I prosjektet «Skin Deep» ser McIntyre og kolleger blant annet på behandling som Botox og fillers, og på hvordan medier og digitale bilder påvirker hva vi oppfatter som attraktivt. 

– Dette er også tydelig kjønnet; særlig kvinners kropper blir betraktet i forhold til synlige alderstegn og til forventninger om hvordan man bør håndtere slike tegn.

Former vår oppfatning av kjønn

Det er viktig å forske på klær og mote fordi det er så nært knyttet til kroppen og hverdagslivet vårt, mener McIntyre.

– I prinsippet er alle mennesker påkledt. Klærne speiler ikke bare hvem vi er, de bidrar til å forme hvordan vi oppfatter kropp og hvordan vi oppfatter kjønn. Det finnes regler og forventninger til hvordan forskjellig kjønnede kropper skal kles. Disse forventningene endres over tid, men de påvirker likevel hva som oppfattes som mulig, passende eller avvikende, sier hun. 

– Derfor trenger vi å studere mote, både som idé og bilde og som noe materielt som vi bærer, kjenner og bruker. Vi trenger å se hvordan klær fungerer i hverdagen og hvordan klærnes betydning formes i ulike sammenhenger, gjennom medier og markeder, men også gjennom menneskelig praksis og erfaring.

Klær som sosialt fenomen

– Som sosiolog er jeg opptatt av klær som sosialt fenomen. Det handler om forholdet mellom individ og gruppe. Hva er det du forteller omverden gjennom klærne du velger, hva er det du ønsker å fortelle, hvilken gruppe ønsker du å identifiseres med og hva forteller du som er ufrivillig, eller ubevisst, sier professor Cecilie Neumann ved OsleMet.

– At klær er et sosialt fenomen kommer særlig frem hvis man kler seg feil i en setting. Det å pynte seg for mye er minst like feil som å pynte seg for lite.

Neumann illustrerer sitt poeng med å fortelle om da hun skulle motta diplomet etter å ha tatt doktorgraden.

– Jeg spurte en kollega om jeg skulle pynte meg, og hun svarte at det var unødvendig. «Kom som du er», sa hun. Jeg troppet opp i gummistøvler og dongeribukser, mens alle andre kom stivpyntede eller i bunad. Det var veldig flaut, ler hun.

Seksualitet og kontroll

Neumann henviser også til Simon de Beauvoir som pekte på at det å kle seg passende for en kvinne er nært knyttet til seksualitet og kontroll.

– Det å kle seg passende gjelder, ifølge de Beauvoir, først og fremst for den attraktive kvinnen i fruktbar alder, sier Neumann.

– Mens den attraktive kvinnen kan kle seg på en måte som kler hennes figur, har den eldre kvinnen gitt avkall på å forføre, og klærne blir mer som en utkledning eller en lek – på samme måte som hos barnet.

Forakten for modellyrket handler også om forakt for det ytre, som noe tomt og overflatisk, mener Neumann.

– Feministene har vært fly forbanna på motebransjen i årevis, og med rette. De har pekt på at kvinner blir gjort til tanketomme kleshengere, sier hun. 

– Men skjønnhet er også en drivkraft og en kilde til kreativitet, for å si det med den engelske litteraturprofessoren Elanie Scarry. Hun peker på at det setter i gang skapertrangen i oss, og at det gjør oss godt. Og hvorfor skal vi la motebransje definere hva vi ser på som skjønnhet? Her mener jeg samfunnsvitenskapen har en jobb å gjøre.